- Jeg bare digger høreapparatene mine!

«Vær forsiktig! Husk at Nicholas bare har ett øre!» Denne stadige påminnelsen fra foreldrene var kjente toner for Nicholas og vennene under barne- og ungdomstiden hjemme i Bærum. Da han i ung alder begynte å spille trommer var hørselvernet alltid på. Dette var Nicholas selv flink til å passe på.

Fikk hjernehinnebetennelse

Knapt fire år gammel fikk han en alvorlig hjernehinnebetennelse. Etter to lange måneder på sykehus ble han utskrevet med varige skader: ansiktslammelse og ødelagt hørsel på venstre side. Det skulle gå 25 år før han fikk «to ører» og stereolyd igjen.

Vi treffer Nicholas i Trondheim, der han har bodd og jobbet de siste ti årene. Han kommer med et bredt smil under sølvfarget hårmanke til det som viser seg å være en støyfelle av en pizzarestaurant: Musikk, tallerkenklirr, høylytte samtaler og kjerringlatter bidrar til et lydinferno.

- Denne støyen går faktisk helt fint for min del. Disse to sentrerer lyd, slik at stemmene prioriteres, mens bakgrunnsstøyen maskeres. Han peker på sine to små bak øret-høreapparater. Han har såkalte crossover-apparater, som henter lyd fra den døve venstresiden inn i høyre øre. Via mobiltelefonen kan han i tillegg styre lydbildet etter egne behov.

- Det er så bra å ha stereolyd. Det har jeg jo ingen minner om at jeg har hatt før. Jeg bare digger høreapparatene mine!

- Du høres nesten forelsket ut?

- Ja, ja, jeg er det. Høreapparater er dritdigg. Jeg svever på en sky. Ha, ha!

Frustrert ung mann

Allerede dagen etter toppmøtet mellom apparater og bruker i mai 2019, lot Nicholas seg intervjue av Trondheimsvisa trd.by for å fortelle hvor lykkelig han var. To år senere kan han fortsatt snakke seg varm om hvordan to små apparater har endret hverdagen og bidratt med selvinnsikt.

- Det første jeg merket da jeg begynte med høreapparatene var at jeg fikk en ny og indre ro. Jeg fikk lavere skuldre og ble nesten som en ny person.

Jeg ble fort sliten av å være sammen med andre, selv om jeg var og er en sosial fyr

Først i voksen alder har han skjønt hvor inngripende hørselstapet har vært for egen oppvekst, adferd, og personlighet.

- Fra jeg var liten gutt har jeg kjent på mye sinne og indre frustrasjon. Nå skjønner jeg at mye handlet om den stadige opplevelsen av å ikke få med meg det som ble sagt, hver gang jeg var et sted med mye lyd og folk. Jeg ble fort sliten av å være sammen med andre, selv om jeg var og er en sosial fyr.

Fløy stadig på do

I studietida merket han for alvor hvor slitsomt det var å være «på», der ting skjedde. Vorspiel, fester og middager med mye folk og musikk krevde klare overlevelsesstrategier. Toalettet ble redningen.

- Jeg fløy på do hele tiden for å få lydpauser, gjerne ti-femten ganger i løpet av en kveld. Ti minutter i støy, fem minutters pause. Slik holdt jeg på. Så jeg har brukt mye tid på sveisen min foran ulike dospeil. Noe måtte jeg jo finne på mens jeg var der inne!

Han husker også hvordan hørselen i alle år styrte hvor han satt, sto og gikk. Plasseringen i rommet, hvem han unngikk å snakke med, fordi han eller hun hadde en stemme som lå i det lave, problematiske frekvensområdet, eller hvordan han gikk i flokk med venner. Nicholas var den som vimset rundt.

- Jeg fant påskudd for å bytte plass, slik at høyreøret kom på riktig side. Det var en automatisert posisjonering, som jeg aldri snakket med andre om. Akkurat det er helt snålt å tenke på i dag. Nå kan jeg jo høre hva folk sier, uansett hvilken side de går på. Og det gjør meg ingen ting å snakke om hørselen til andre, sier Nicholas, som bruker Facebook og Instagram for minne andre unge om verdien av god hørsel.

Unnskyld og takk

Noe av det første Nicholas skjønte etter at apparatene var på plass, var at han snakket høyere enn folk flest. Nå måtte han lære å bruke stemmen på en ny måte og nedjustere volumnivået.

Jeg kan ikke huske at øre-nese-halsleger eller andre snakket om høreapparater som alternativ

-Tenk at jeg hadde snakket drithøyt hele mitt liv, uten at noen hadde sagt det til meg. Det første jeg postet på Facebook etter at jeg fikk apparatene var derfor en unnskyldning: «Beklager at jeg har ropt til dere hele livet mitt».

I tillegg til å beklage har Nicholas også takket. Ikke minst sin tidligere skolekamerat Thomas, som tipset om crossover-apparater i en Facebook-melding. «Har du vurdert å skaffe deg høreapparat?» Disse funker for meg.»

- Som døv på én side visste jeg at tradisjonelle høreapparater ikke kan hjelpe meg. Cross-apparater derimot var noe helt annet, som jeg aldri hadde hørt om. Egentlig trodde jeg at det ikke var mer å gjøre for hørselen min etter at jeg ti år tidligere hadde undersøkt muligheten for å operere. Det viste seg å være umulig, og jeg kan ikke huske at øre-nese-halsleger eller andre snakket om høreapparater som alternativ.

Nicholas begynte nå å sjekke og ringe rundt, først til mamma, som hadde hans gamle helsepapirer, deretter til øre-nese-halsleger i Trondheim. Det viste seg å være lang ventetid, derfor utvidet han søksområdet og booket time på en øre-nese-halsklinikk i Oslo.

- Her fikk jeg mast meg til en audiograftime også. Alt ordnet seg, og Nav betalte for apparatene. Helt konge!

Ny kunnskap om ensidig hørsel

Hadde Nicholas visst det han nå vet om behandlingsmuligheter ved ensidig hørselstap hadde han tatt affære for lenge siden. Men denne kunnskapen hadde han ikke. Det er kanskje ikke så rart. Også i hørselsfaglige miljøer har denne gruppen gått under radaren, selv om ensidig hørselstap kan by på like store utfordringer som tosidig hørselstap. 

Med hørsel på bare ett øre, mister vi retningshørsel og mye av evnen til å oppfatte lyd i støyende omgivelser. For barn gjør denne mangelen på støyfilter det vanskelig å lokalisere lyd, særlig på lang avstand. Forskning viser at barn som Nicholas er mer slitne og utsatt for psykososiale problemer enn barn med normal hørsel. Dette har fått fagmiljøet til å våkne. For få år siden ble barn som kun har hørsel på ett øre definert som normalthørende. I dag blir de samme barna fulgt opp dersom de får påvist ensidig hørselstap under nyfødtscreeningen.

Slet med konsentrasjon

Nicholas er glad for at verden går fremover. På barne- og ungdomsskolen hadde han fast plass: Fremst i klasserommet med det gode øret ut mot klassen. Annen tilrettelegging med høyttaleranlegg eller mikrofoner var ikke tema.

- Jeg klarte meg tilsynelatende greit. Og jeg kan ikke si annet enn at det har gått bra med meg i livet. Men jeg fulgte ikke med så mye i skoletimene. Det er vanskelig å følge med når du må bruke all konsentrasjon på bare å høre. Og får du en lærer som snakker veldig lavt, så har du det gående…

Nicholas avbryter seg selv og understreker at han ikke vil bebreide skole eller foreldre.

Jeg tror dessverre det er mange som meg. De skjønner ikke at de sliter og tror det skal være sånn

- Hadde jeg sagt ifra om at jeg ikke hørte hva lærerne sa, så hadde det sikkert blitt gjort mer. Men jeg sa ingen ting. Jeg var rett og slett ikke så opptatt av det som foregikk i klasserommet. Musikkfaget var det eneste jeg interesserte meg for. Jeg tror dessverre det er mange som meg. De skjønner ikke at de sliter, og tror det skal være sånn.

Måtte hjelpe foreleser

Først som student på NTNU våknet andre faginteresser, og Nicholas ble bevisst på verdien av gode lydforhold, mikrofoner og høyttalere. Ikke alle forelesere ville eller kunne bruke mikrofon, skulle det vise seg. Nicholas husker spesielt en filosofiforelesing i den største aulaen, der han satt i midten blant 300 studenter. Allerede ett minutt ut i forelesingen rekker Nicholas en hånd i været og spør: «Kan du være så snill å bruke mikrofon? Vi hører ikke hva du sier».

«Jeg vet ikke hvordan anlegget funker», repliserte mannen bak sin tause mikrofon.

Det er nå Nicholas reiser seg, noe alle de andre på raden hans også må. Han åler seg frem mellom medstudentene, vandrer ned alle rekkene, går opp til talerstolen, finner av og på-knappen, slår mikronen på, sier «vær så god» og tar samme rute tilbake til plassen sin.

- Det var helt stille i hele aulaen. Jeg satte «pauseknappen» på for 300 studenter og foreleseren, men kan ikke huske at jeg ble flau. Det burde jo han heller være. Jeg var bare fast bestemt på at jeg ville høre hva som ble sagt.

Jobber med lyd

Lyd, mikrofoner og film er det han i dag jobber med på heltid. Etter flere år i restaurant- og event-bransjen etablerte han for to år siden mediebedriften Videomakeriet. Særlig etter pandemien har ordrebøkene vært fulle. «Alle» trenger plutselig digitale løsninger.  

- Jeg elsker jobben min og det jeg gjør. Jeg får så mye energi! Den er kanskje ikke så godt tilrettelagt for min hørsel, men det hjelper å ha høreapparater når kommunikasjonen skal gå på kryss og tvers. Det er stor forskjell å jobbe med og uten høreapparater. Uansett, så oppholder jeg meg aldri i rom med mye støy over lang tid. Da er det på med ørepropper eller hørselvern.

Jeg har lagt merke til at ikke alle synes det er morsomt å snakke om høreapparater

Vil hjelpe andre

Nicholas er den typen som teller antall dager med høreapparat, og han deler råd på sosiale medier:

«Dag 530 med høreapparat: Og om du kjenner noen - ung som gammel - som skulle hatt høreapparat: Be dem skrive til meg, så skal jeg gi dem en million gode grunner til å skaffe seg det! Ikke bare er høreapparat digg for de som hører dårlig. De fleste er nærmest usynlige, og dekkes 100 % av NAV».

«Du er en kul person dersom du demper lyden på fest. Det betyr at du ønsker å ta vare på de rundt deg!» 

«Her kommer noen tips hvis du ikke har lyst til å høre dårlig i fremtiden. Ha headsettet på lavt nivå, bruk ørepropper i støyende omgivelser og ta en hørselstest!»

Hver gang han poster noe på Facebook om hørsel, kommer det spørsmål: Hvordan fikk han høreapparat? Hvor kan man teste hørselen?

Nicholas svarer, som den selvoppnevnte hørselsambassadøren han er, og han støtter helhjertet opp rundt HLFs Hvert Øre Teller-kampanjer. Han vil så gjerne bevisstgjøre ungdom til å ta bedre vare på egen hørsel og ikke minst søke hjelp i tide, hvis de strever.

- Det fins så mange som meg der ute. Hvis jeg kan hjelpe én person for hver gang jeg poster noe, så er det et steg nærmere at folk får den hjelpen de fortjener.

- En del synes det er skamfullt og vanskelig å vise at de bruker høreapparater? Hva tenker du om det?

- Jeg har lagt merke til at ikke alle synes det er morsomt å snakke om høreapparater. Jeg antar det skyldes at høreapparat ofte knyttes til det å bli gammel, og dermed blir det litt flaut. Har du hatt god hørsel tidligere, så kan det kanskje være litt bittert også. Min fordel er at jeg har hørt dårlig hele livet, så jeg føler bare glede og forbedring. Uansett, hvorfor skal høreapparat være verre enn briller? Begge deler er hjelpemidler som skal gi økt livskvalitet. Nei, høreapparat er ikke bittelitt flaut engang!