Anja tar ansvar for de unge

- Som barn kan du bli ensom med hørselstap. Da jeg var liten hadde jeg ikke møtt andre barn som hørte dårlig, sier Anja Sandnes.  

Hun har støtt på hindringer på grunn av hørselen, men har sluttet å sette grenser for seg selv.

- Hørselstapet skal ikke få definere meg som person, sier 28-åringen, som er leder for Hørselshemmedes Landsforbunds Ungdom (HLFU). Dette er delen av forbundet for dem mellom 13 og 35 år. Hun vil gjerne røske opp litt her, sørge for nytt navn og bedre samarbeidet med beslektede organisasjoner. Hun synes heller ikke aldersoppdelingen i HLFU er helt grei, men dette kommer vi tilbake til.

For å få orden i hørselsbegrepene med det samme, så gjør Anja det klart at hun ikke er så fintfølende.

Vi har fått et sårbart og skjørt samfunn, der folk lett blir krenket

- Når jeg møter nye folk, er det ikke det første jeg sier at jeg hører dårlig. Men er det noe jeg ikke får med meg, så sier jeg at jeg har nedsatt hørsel eller at jeg er dauhørt. For meg er det greit å være åpen, og jeg tar meg ikke selv så høytidelig. Vi har fått et sårbart og skjørt samfunn, der folk lett blir krenket. Jeg synes det er bedre å kunne slappe litt mer av, sier Anja, som gjerne slenger seg ned i grønne enger og danser i sola.

Hun har som mange andre små, diskré høreapparater og fisker kjapt ut det ene, som har vært helt usynlig.

- De blir mindre og mindre. Teknologien er suveren. Jeg har akkurat fått nye som har oppladbare batterier.

Hørselstapet til Anja er medfødt og ble oppdaget da hun var to år. En dag foreldrene snakket til henne, reagerte hun ikke. Først lurte de på om hun var fjern eller ignorerte dem, men så fant de ut at hun ikke hørte.

I barnehagen og på skolen ble forholdene lagt til rette for Anja. I barnehagen fikk hun oppfølging av pedagog. Hun husker også at det i barnehagen hang et slags øre, som endret farge til rødt, hvis støynivået ble for høyt.

Skolen tilrettela med teleslynge, høyttaleranlegg og elevmikrofoner, og i klasserommet ble Anja ble plassert der det var best for hørselen hennes å sitte.

- Men mamma og pappa måtte stå på. Det var lite kunnskap om hørselstap på den tiden.

På barnetrinnet ble Anja tatt ut av klassen for å få en-til-en-undervisning med spesialpedagog og logoped.

- Hvordan reagerte de andre elevene?

-  De syntes det var stas at jeg fikk privattimer. Etter at jeg tok bachelor i pedagogikk selv, har jeg lurt på hva skolen egentlig drev med. Å ta enkeltelever ut av klasseundervisningen er jo ikke så pedagogisk, sett i ettertid. På ungdomsskolen kom jeg i en mindre klasse og slapp å bli tatt ut.

Hverdagene på barneskolen var ikke alltid helt greie.

- Jeg fikk ikke alltid med meg hva som ble sagt. De andre syntes jeg var rar, dyttet meg og mobbet, så jeg hatet å være født med hørselstapet. Mye av dette er nok fortrengt, men jeg hadde venner, understreker Anja, som ikke vil henge seg opp i det negative.  

- Jeg klarte å legge av meg forakten for hørselshemmingen.

Da foreldrene tok Anja med til Skådalen i Oslo, fikk hun for første gang treffe andre barn med høreapparat. Dette var et statlig, spesialpedagogisk kompetansesenter, der det også var samlinger for hørselshemmede barn. I 2013 ble Skådalen en del av Statped.

Det var ikke kult med mikrofoner og høyttaleranlegg

- Jeg fikk et mye bedre forhold til meg selv og hørselshemmingen etter å ha vært der. Det å høre dårlig ble normalisert, vi var flere, og jeg fikk venner som jeg fortsatt har kontakt med.

På ungdomsskolen ville ikke Anja lenger være «hun som hørte dårlig».

- Jeg ville ikke skille meg ut, og det var ikke kult med mikrofoner og høyttaleranlegg. Jeg sa at de andre i klassen ikke trengte å bruke mikrofon og at det gikk bra uten. Det ble så mye greier bare på grunn av meg, følte jeg. Men det ble jo vanskelig hver gang læreren snudde seg mot tavla eller det var for mørkt til at jeg kunne lese på leppene.

Yrkesplanene var ikke klare da Anja gikk ut tiendeklasse. Moren mente datteren ville egne seg i et omsorgsyrke, mens faren tenkte akademiker.

Valget falt på studiespesialisering på Briskeby videregående skole i Lier, en landsdekkende skole for unge med nedsatt hørsel.

- Det funket fint. Der ble det normalisert å høre dårlig, det var små klasser og suverene lærere, og jeg fikk mye bedre karakterer. I tillegg fikk jeg et stort nettverk av venner, i tillegg til dem jeg hadde i Asker. Og det er mange kule folk som har gått på Briskeby, sier Anja og smiler.

Anja var ei aktiv jente som spilte piano og var innom både fotball og svømming. Men det var turn som virkelig fenget. Som troppsturner i Holmen Tropp og Turn var hun uredd, smidig og sterk og best i det meste, helt opp på nasjonalt nivå. Da hun konkurrerte, trente hun opp til 12 timer i uka, og ofte var det 15-timers samlinger i helgene.

- Du kan ikke være redd. Jeg kastet meg rundt og stolte på at det gikk bra, sier Anja, som har tatt med seg dette som en leveregel i andre deler av livet også. Hørselstapet var ikke noe problem som turner.

- Jeg har alltid kunnet høre musikken og følge rytmen.

Etter videregående bestemte Anja seg for å studere pedagogikk på Lillehammer.

- Det var litt tilfeldig. Jeg hadde lyst til å flytte bort, men ikke alt for langt heller.

I disse tre årene var Anja også turntrener i byen ved Mjøsa.

Men hva skulle hun egentlig bli? Først så hun bare hindringer. Både politi og jobb i Forsvaret fristet, men da trengte hun god hørsel.

- Jeg kom til at jeg måtte slutte å sette grenser for meg selv. For egentlig kunne jeg jo bli hva som helst. Men å endre tankesett er en tung prosess, fastslår 28-åringen.

Etter pedagogikkstudiene fikk Anja jobb som miljøterapeut innen psykiatrien på Blakstad sykehus.

- Der møtte jeg sykepleierne og jobbet med dem, og dette inspirerte meg til å velge samme yrkesvei.

Etter seks år på sykehuset er jeg ikke så skvetten lenger

Sykepleierutdanningen ble tatt ved Diakonhjemmet i Oslo, og i dag er hun ansatt ved akuttpsykiatrisk mottak på Blakstad.

- Vi tar imot pasienter som er i en akutt krise, observerer og kartlegger. Det er mye miljøterapi. Etter seks år på sykehuset er jeg ikke så skvetten lenger, fastslår Anja, som også har en liten stilling i hjemmesykepleien i Oslo. Her har hun jobbet med alvorlig syke pasienter som har forventet kort levetid igjen.

- En veldig givende og lærerik jobb, der vi skal gjøre døden så god som mulig for pasientene og deres pårørende. En mørk, men også fin jobb.

Hun kom i kontakt med HLFU for første gang som 13-åring. Da fikk hun invitasjon til å være med på tradisjonell sommercamp i Kristiansand.

- Vi var alle i samme situasjon. Du kjente deg velkommen, og det var et fantastisk samhold disse dagene.

Etter hvert ble det mange camper på Anja.

- Hva husker du best?

- At vi satt oppe sent om kveldene med godteri og spill, og det var bare oss unge. Kule ledere var også flotte forbilder, så her fikk vi noen å se opp til.

Selv om Anja hadde et godt forhold til HLFU, meldte hun seg ikke frivilling til å ta verv.

- Jeg var skeptisk, som mange andre, da valgkomiteen tok kontakt, og jeg lurte på hvor mye jobb det var. Tid var også en faktor, for livet mitt var fullbooket fra før. Men de ufarliggjorde det hele, så jeg ble styremedlem for fire år siden.

Innad i organisasjonen er Anja kjent som et sprudlende ja-menneske, som er proff, byr på seg selv og taler de unges sak på en fremragende måte. Hun får ros for å inkludere de rundt seg.

- Jeg kjente et veldig engasjement for organisasjonen, og jobben for den ble en lidenskap. Det var også mange fine mennesker der å samarbeide med.

Etter at Anja hadde sittet en toårsperiode i styret, skulle daværende styrer gå av, og hun fikk spørsmål om å overta.

- Jeg var usikker, men er så glad i HLFU at jeg måtte bare prøve. Arbeidet som gjøres er viktig. Vi skal være synlige, så andre unge med hørselshemminger skal ha noen å henvende seg til. Å høre dårlig er ikke ei stor greie, og de skal kjenne åpenhet og trygghet. Noen tror jo til og med at vi ikke kan kjøre bil. Anja ler av misforståelsene.

Anja ble gjenvalgt. Hun er inne i sitt andre år som leder og har mye ugjort.

- Vi må tenke nytt på flere områder og sørge for å få på plass en navneendring. Personlig synes jeg «Ung Hørsel» lyder godt, og jeg håper det kan hjelpe oss å få flere aktive medlemmer. Jeg tror også vi kan få godt utbytte av å samarbeide med andre organisasjoner, for eksempel Norsk Døveforbunds Ungdom.

Nå er HLFU-lederen i gang, og det mangler ikke kampsaker.

- Vi må sørge for at unge som går på skole eller studerer, får bedre rettigheter, og vi må spre kunnskap om dette. Selv om de har hørselstap, har de krav på å henge med, og med bedre økonomisk støtte slipper de å slite seg ut med å jobbe ekstra i studietiden.

Jeg har kjent på utenforskap fordi jeg ikke har hørt godt

Fra Anjas ståsted ser hun godt at hørsel og psykisk helse henger sammen.

- Jeg har kjent på utenforskap fordi jeg ikke har hørt godt, og dette har preget meg litt for mye. Noen ganger har jeg misforstått, andre ganger har folk trodd jeg er overlegen fordi jeg ikke har svart. Men jeg har ikke hørt det de sa. Vi lever ikke i en enkel verden, men enten du har høreapparat, tinnitus eller CI, er det ikke noe å være flau for. Jeg har sett at når folk innser dette, og slutter å skamme seg, så åpner de seg som en blomst.

Å ha en hørselshemming er ikke forbeholdt en bestemt aldersgruppe, så inndeling etter alder er ikke enkelt i organisasjonen HLF.

HLFUs medlemmer spenner fra 13-35 år. Det store spranget har ført til at det ikke er så god oppslutning om de årlige sommerleirene. Anja tror det vil være en fordel å ha en gruppe fra 13 til 18 år, og en for dem fra 18 til 35 år, slik at de som møtes har mer til felles.

- Vi har et sprik mellom unge og eldre voksne. HLF har mange medlemmer i 70 og 80-årene. Vi må få til et tettere samarbeid, for vi har mye felles, sier Anja, som sitter i HLFs sentralstyre.

Med to jobber som sykepleier og ledervervet i HLFU er ikke Anja arbeidsledig, men hun mener selv hun lever et helt vanlig liv. Du kan finne henne ute i parken der hun slapper av med ei bok eller en sudoku, og hun synes det er helt greit å se på Netflix.

- Der kan jeg se nesten alt, utenom skrekkserier. Ellers bruker jeg mye tid på venner og kjæresten.

- Har du lagt planer videre?

- Jeg tar det som det kommer, men det er mulig jeg videreutdanner meg innen psykisk helse. Det hører også med at jeg er glad i å reise. Jeg vil gjerne fortsette å oppdage verden, sier Anja Sandnes.