Arnes hørsel krever ekstra innsats

Det var familien som først merket at noe ikke stemte. Da Arne nærmet seg 50-årsalderen begynte han å gi merkelige svar, misforsto situasjoner og kunne komme hjem fra butikken med noe helt annet enn kona hadde bedt om. Han hørte rett og slett dårlig.

Arne selv bagatelliserte det hele, følte seg kritisert og vekslet mellom å bli irritert og spøke det vekk.

- Jeg tror jeg følte litt på skam og mente at familien overdrev dette med hørselen. Jeg klarte meg jo helt bra på jobb.

Arne, som har jobbet som journalist i NRK Radio frem til pensjonsalder, ser bort på kona. Det er ingen selvfølge at de to sitter i samme stue på Tåsen i Oslo denne januarkvelden.

Dette har Brit fortalt om på to fullsatte møter hos Hørselshemmedes Landsforbund (HLF) Oslo Nord-Øst, der hun har fortalt om hverdagen som nærperson til en med sansetap. 

- Hvis vår historie kan være til hjelp for andre, så er det positivt i seg selv. Vi vet at mange strever, slik vi gjorde, sier Arne.

I mange år var hørselstapet «den store elefanten i rommet», som Arne velger å kalle det. I nesten ti år lot han høreapparatene stort sett ligge i en skuff.

- Jeg fikk mine første høreapparater rundt år 2000, og de var helt forferdelige. Bittesmå og vanskelige å både få inn og ut av øret, og lyden var kunstig. Det var et strev å bli vant til dem. Hadde jeg fått andre apparater fra starten av, for eksempel de jeg har i dag med støpte propper, så tror jeg tilvenningsprosessen hadde vært lettere.

- Jeg syntes nok også det var et svakhetstegn å bruke høreapparater. En trussel mot mandigheten, kanskje?

Arne, som hadde slitt med ørebetennelser som barn og fått støyskader i militæret, fikk etter hvert også Ménières sykdom med tunge svimmelhetsanfall. Sykdommen ødela enda mer av hørselen, og han fikk tinnitus. Det har han fortsatt, men heldigvis brant Ménières-sykdommen ut, slik at han kom tilbake i full jobb. En jobb som innebar mye lyd og redigering, noe som heller ikke hadde var særlig gunstig for hørselen.

Brits spesialfelt i arbeidslivet har vært opplæring av barn, unge og voksne med spesielle pedagogiske behov. De 30 siste årene før hun gikk av med pensjon, underviste hun i pedagogikk på lærerutdanningen ved Oslo Met. Her kunne hun ha lange arbeidsdager med forelesninger og forskning, men det var også krevende på hjemmebane.

Jeg sa jeg ville skilles, hvis han ikke begynte å bruke høreapparatene

- Det var frustrasjon over at Arne ikke brukte høreapparatene sine. Jeg måtte gjenta samme setning både tre og fire ganger før han oppfattet det jeg sa. Arne forsto ikke hvor vanskelig dette var for resten av familien. Jeg følte meg lite respektert i og med at han ikke så ut til å ta signalene våre på alvor. Det fantes jo hjelpemidler og hjelp å få! Vi syntes det var viljen som manglet.

Etter nesten ti år tok Brits tålmodighet slutt.

- Jeg sa jeg ville skilles, hvis han ikke begynte å bruke høreapparatene.

Arne nikker bekreftende. Han brukte nesten ti år på sin erkjennelsesprosess. Kona og sønnens klare meldinger ble en vekker.

Den da 12 år gamle sønnen ga streng beskjed til faren: «Pappa, det er veldig dårlig gjort at du ikke vil bruke høreapparat!»

- Siden den gangen har jeg faktisk brukt høreapparater hver dag, forteller Arne.   

For ham ble kontakten med HLF avgjørende i prosessen fra å være høreapparatvegrer til å bli høreapparatbruker.

- Det tok lang tid både å venne seg til apparatene og forstå hva det innebærer å være hørselshemmet. Jeg har vært privilegert som har hatt god støtte fra andre hørselshemmede. Hørselsmiljøet ble veldig viktig for min bevisstgjøringsprosess.

Arne ble styremedlem i sitt lokallag, der han fortsatt har faste oppgaver, og han tok kurs som likeperson. Det nyter blant annet Stovner eldresenter godt av, der han jevnlig er innom for å hjelpe andre høreapparatbrukere.

- For meg er apparatene blitt så selvfølgelig å bruke at de er som kroppsdeler. Jeg tar dem på med en gang jeg våkner. Jeg føler ingen skamfølelse over å være hørselshemmet, men jeg synes det er leit at en så viktig sans har blitt så dårlig. Det skaper jo noen begrensninger, medgir 75-åringen.

Det er ikke nødvendigvis hverdagene som er vanskeligst for han og Brit. Festdagene kan også være utfordrende. Før hørselen ble et problem, var Arne ofte et sosialt midtpunkt, som fikk energi av å invitere venner til fest og moro. Han var gjerne sist i seng, ifølge kona.

I dag er det nettopp slike sammenkomster med mye folk og lyd som tapper ham for krefter. Samtaler på tvers av bordet er krevende for Arnes hørsel, selv om han har gode høreapparater. Han faller ut av samtaler og blir fysisk sliten. Hjemme må paret invitere få gjester om gangen og ta hensyn til hva som fungerer for Arne. Hvis det ikke er for mange til stede som snakker samtidig, kan han bruke hjelpemiddelet Roger On. Dette er en bordmikrofon som forsterker lyden og tilpasser seg automatisk til lyttesituasjonen.

I alle år har Brit og Arne hatt reising og turgåing som sin store fellesinteresse. Å gå og prate er vanskelig for Arne. De må ofte stoppe opp hvis de skal si noe til hverandre.

- Når vi ser TV, er det også vanskelig å snakke sammen. Arne har fått en streamerfunksjon som gjør at han får TV-lyden rett inn i høreapparatet. Det er flott for ham, men det begrenser kommunikasjonen vår. Regelen vår er at hvis vi skal si noe til hverandre, så må vi stoppe programmet.

- Hva blir du mest frustrert av som nærperson?

- Som hørende kan jeg bli irritert når misforståelser skaper konflikter, eller jeg synes han ikke bidrar nok i kommunikasjonen. For eksempel hender det at han tar av seg høreapparatene og snakker til meg. Da svarer jeg ikke, for han hører jo ingen ting av det jeg sier.

De er enige om at det er helt naturlig med konflikter etter 35 års samliv, men at de med Arnes hørselstap har fått noen ekstra med på kjøpet.

- Jeg har full forståelse for at det kan være krevende å være nærperson til en hørselshemmet, sier Arne til sin fem år yngre kone.

Under intervjuet lar de hverandre snakke ferdig uten avbrytelser, men ett spørsmål skaper en viss temperatur: Hvem har mest ansvar for at samtaler og kommunikasjon skal bli best mulig, den med hørselsvansker eller nærpersonene?

Før skjulte han problemene sine, men i dag er han rask med å informere

Arne mener ansvaret går begge veier, og at det er veldig viktig at alle som har kontakt med en hørselshemmet, snakker klart og tydelig.

Brit sier at de rundt selvfølgelig må vise hensyn og tilpasse seg den som er hørselshemmet. Likevel mener hun at den som har utfordringene, har hovedansvaret for å informere om at han eller hun har dårlig hørsel.

- Dette har Arne blitt kjempebevisst på de senere årene. Før skjulte han problemene sine, men i dag er han rask med å informere.

Med 25 års erfaring som pårørende til en hørselshemmet har Brit følgende råd til andre i samme situasjon:

- Sett foten ned, og krev at den med hørselsproblemer tar ansvar for sin egen hørsel og søker hjelp. Ingen er tjent med at hørselen og forholdet blir dårligere og at man sliter ut seg selv og partneren.

Brit er imponert over den prosessen ektemannen har vært gjennom. I dag er han en ressurs for andre som strever på grunn av hørselen.

- Arne har utviklet sin identitet som hørselshemmet og har endret mye av adferden sin. Noe av det første han sier til folk som ikke kjenner ham, er at han har dårlig hørsel. Det er faktisk helt nydelig.

Arne på sin side er glad for at kona sa klart og tydelig ifra den gangen for mange år siden og er takknemlig for støtten han har i henne til daglig. 

- Brit er til uvurderlig hjelp både på reiser, i sosiale sammenkomster, på teater og konsertbesøk. Hun hjelper meg, slik at jeg får informasjon om det som blir sagt.