Audiografenes ankerkvinne

Stille, ryddig, analytisk og dyktig. Dette er ordene venner og kolleger bruker for å beskrive Mona.

Før vi finner henne i vrimmelen av folk på Oslo S, har vi fått en tekstmelding om å se etter ei grå jakke, som er en blanding av sirkusdirektør, The Beatles og Michael Jackson.

Selv om hun omtaler seg selv som introvert, mangler hun hverken pågangsmot, slagferdighet eller humor. Det er heller ingen ting å utsette på talegavene, får vi merke.

En av de første oppdragene Mona fikk som nyvalgt leder av Audiografforbundet for to år siden, var å fronte de hørselshemmedes sak på Stortinget. Innlegget ble skrevet på klingende trønderdialekt. Da det gikk bra, var det ikke lenger så mye å grue seg til for ferskingen på toppen av forbundet.

Du skal få bli bedre kjent med både fagforeningslederen og triatlonutøveren, men først skal vi gjøre et sprang tilbake til Monas oppvekst i Mosvik ved Trondheimsfjorden. Synes du det ringer ei bjelle når det gjelder stedsnavnet, så kommer Petter Northug herfra også.

Det ga mestringsfølelse å kunne håndtere de store dyrene

Mona var ei rolig og hjemmekjær jente i oppveksten og veldig opptatt av hest. Som de fleste unge i Mosvik var hun også innom langrenn og fotball, men det var i stallen hun likte seg aller best.

- Så godt som hver helg var jeg på nabogården. Det ga mestringsfølelse å kunne håndtere de store dyrene.

- Hva ville du bli da du var liten?

- Arkeolog, veldig tidlig. Jeg syntes det var så gøy å grave i jorda og finne ting, og jeg har alltid vært nysgjerrig. En gang dukket det opp biter av knuste kopper i en bekk i utkanten av eiendommen vår. Jeg vet fortsatt ikke hvor de kom fra. Planene varte til midt på videregående. Da innså jeg at arkeologistudiene var veldig krevende, og jeg tror ikke det var enkelt å få jobb heller.

Valget falt i stedet på grunnfag i sosiologi ved NTNU i Trondheim.

- Etter det året fant jeg ut at jeg måtte bli noe, og tenkte sosionom. Jeg kom ikke inn der, men på audiografutdanningen. Da ga jeg meg selv ei uke til å bli kjent med studiet, og oppdaget at dette var et annerledes yrke. Jeg visste ikke mye om tap av hørsel, men har alltid gått mine egne veier.

Mens Mona studerte, jobbet hun ved siden av på avdelingen for demente på et sykehjem. Der hadde hun ansvaret for høreapparatene.

- Dette ga meg nyttig erfaring. Jeg trivdes på studiet og også ute i praksis. Det er der du skjønner hva yrket innebærer.

Mona fullførte studiene i 2003 og var på utkikk etter jobb. Da dukket det opp en stilling som audiograf på Molde sjukehus, der hun også hadde sin første praksis.

- Jeg forsto at jeg måtte flytte fra Trøndelag og syntes det var greit å ikke skulle tilbake til Mosvik. Det er ei lita bygd der jeg hadde møtt både bygdedyret og kjent på Janteloven, sier Mona, uten å ha lyst til å utdype dette noe nærmere. Foreldrene bor fortsatt der, og hun drar gjerne dit på besøk.

I dag er Mona leder for de sju audiografene som hører til Molde sjukehus, og hun er svært glad for at de har en hørselssentral som fungerer.

- Dette er den forrige lederens fortjeneste. Eva Andersen bygget opp avdelingen, og hun gjorde også en stor innsats for audiografutdanningen. Etter at hun pensjonerte seg, var vi enige om å følge den samme strukturen. 

Neste år skal hørselssentralen flytte til det nye Sjukehuset Nordmøre og Romsdal, og i tillegg blir det en avdeling i Molde sentrum.

- Ventelisten er full, men vi har relativt kort ventetid på nye henvendelser. Dette viser at vi har en hørselssentral som fungerer, fastslår Mona.

Det er godt å ha noen i ryggen når du trenger det 

Det har vært en selvfølge for Mona å være medlem av fagforeningen, og hun ble plasstillitsvalgt i 2012.

- Vi forsikrer bilen og huset vårt, og da er det naturlig å forsikre arbeidsforholdet også, understreker Mona. Lederen har våknet:

- Det er godt å ha noen i ryggen når du trenger det og ikke gi arbeidsgiveren all makta. Noen har kjempet for lovfestet ferie, svangerskapspermisjon og andre fordeler. Vi må holde fast på godene og stå sammen! Ordene kommer fra en kvinne som liker orden og struktur, hun var tillitsvalgt allerede på ungdomsskolen. Men hun hadde ingen planer om å bli leder av Audiografforbundet.

Før landsmøtet i Audiografforbundet i 2022 satt Mona i valgkomiteen. Daværende leder Håvard Ottemo Paulsen takket for seg etter ti år, og oppgaven var å finne en ny. Mona ble spurt fra flere hold, men takket nei.

- Det var mannen min som dyttet litt på. Han har vært visepresident i Tekna og mente at dette ville jeg klare. Så til slutt bestemte jeg meg for å prøve.

- Jeg hadde lite innsyn i arbeidet til det tidligere styret, som jeg ikke var en del av, men Håvard åpnet mange dører for oss, forteller Mona.

I dag har Audiografforbundet rundt 480 medlemmer spredd over hele landet, mens det er utdannet cirka 800 audiografer. Bare halvparten jobber klinisk i yrket, det vil si at de jobber med utredning og tilpassing av høreapparat.

- Mangel på stillinger der man ønsker å bo, er én årsak. Det fins i dag ikke kommunale stillinger for audiografer, slik det er for ergoterapeuter og fysioterapeuter. Og fordi audiografer ikke har refusjonsrett, er det vanskelig å starte egen klinikk. I medlemsundersøkelsene våre nevnes også stort arbeidspress, dårlige arbeidsforhold og lav lønn som årsaker til at de ikke jobber som audiografer, sier Mona.

Hun legger til at omtrent 80 av medlemmene likevel jobber med hørsel. For eksempel hos Nav Hjelpemiddelsentral, hos høreapparatleverandører, på audiografutdanningen, kompetansesentre eller innen rehabilitering.

Siden Mona tok over som leder, har det blitt gjennomført to medlemsundersøkelser.

- Det er viktig å lytte til hva medlemmene har av tilbakemeldinger. Ventelistene øker. Folk er blitt mer bevisste når det gjelder hørsel og kommer tidligere for å teste hørselen, og befolkningen blir stadig eldre. Vår oppgave er å gi hjelp til mennesker som skal fungere både ute i yrkeslivet og sosialt.

Det har vært tette møter med Helse- og omsorgsdepartementet i forbindelse med ventetidsløftet ved sykehusene, som helse- og omsorgsminister Jan Christian Vestre lanserte tidligere i år.

Audiografforbundet ønsker en sterk, offentlig hørselsomsorg

Det finnes argumenter både for og imot refusjonsrett for audiografer, mener Mona.

- Audiografforbundet ønsker en sterk, offentlig hørselsomsorg, men det er på tide å se på refusjonsretten om vi skal få ned ventelistene. Det er et kontroversielt forslag, men det er på høy tid med en endring.

Hun forklarer dette med at hvis refusjonsretten følger yrkesgruppa, som også utøver oppgaven, blir det enklere å tilby gode audiograftjenester både hos avtalespesialist og også eventuelt i egen klinikk. I den sammenheng mener hun det er viktig å se på andre nødvendige lovendringer også.

- Vi ønsker også audiografkompetanse ute i kommunene, som kan avlaste sykehusene på en del områder. Mange som utdanner seg vil gjerne tilbake til hjemtraktene sine, og i Midt-Norge har vi god erfaring med desentraliserte kontorer der folk bor, sier Mona.

Av de sju som er ansatt ved hørselssentralen på Molde sjukehus, jobber en på avdelingen på Sunndalsøra.

I starten druknet jeg nærmest i arbeidsoppgaver

Mona er frikjøpt 20 prosent som forbundsleder, men bruker også mye fritid på oppgavene som vervet medfører.

- I starten druknet jeg nærmest i arbeidsoppgaver, men jeg ga meg selv tid til å få oversikt, og nå har jeg kontroll.

- Hva husker du best etter de to første årene som leder?

- Høringen i Helse- og sosialkomiteen på Stortinget rett etter at jeg hadde tatt over. Folkehelsemeldingen var lagt fram, og der sto det ingen ting om hørsel. Jeg fikk tre minutters taletid, skrev innlegget på trøndersk og øvde med stoppeklokke. I ettertid fikk jeg tilbakemelding om at jeg var tydelig i budskapet, og hørsel fikk sin plass i meldingen.

Som leder har hun også vært på arbeidsplasser, der medlemmene har hatt det vanskelig og trenger bistand fra Audiografforbundet.

- Dette er den tristeste delen av jobben, innrømmer hun.

Selv om hun liker å involvere medlemmene og er god til å lytte, kan det skorte på tålmodigheten.

- Når vi har diskutert handlingsplanen eller andre saker, må vi komme fram til et standpunkt og ta en avgjørelse alle kan stå for. Det nytter ikke å vike unna etterpå.

Svømme, løpe og sykle. Dette er blitt en stor del av fritiden til Mona etter at mannen hennes kom inn i det hun spøkefullt kaller ei tidlig 40-årskrise. Han og en guttegjeng begynte å trene triatlon og reiste ut for å konkurrere i Ironman og andre distanser. Mona var med for å heie.

- Jeg syntes så synd på dem, for de var så slitne, men i stedet for bare å se på, fikk jeg lyst til å forsøke meg litt. Det er en utfordring å skulle mestre alle de tre øvelsene.

Selv om jeg har lyst til å satse mer, så har jeg ikke tid til overs

Hun hadde løpt litt tidligere, men ikke konkurrert.

- Jeg bestemte meg for å gå på svømmekurs for å lære å crawle ordentlig, og det er nok også der jeg er blitt best. Jeg har lært at jeg må spare beina når jeg er i vannet, for dem trenger jeg jo når jeg skal sykle og løpe.

Det er ingen ting i veien med treningsviljen. I en periode trente Mona to økter om dagen.

- Selv om jeg har lyst til å satse mer, så har jeg ikke tid til overs.

Målet på sikt er å kunne gjennomføre en halv Ironman, med 1900 meter svømming, 90 kilometer sykling og 21 kilometer løping.

Mona ikke er en person som liker å snakke i detaljer om privatlivet sitt, men når temaet er katter, sitter ordene løst. De har alltid vært der i livet hennes som gledesspredere, så langt tilbake hun kan huske. Nå har hun Oreo, en langhåret svart-hvit hannkatt, av det hjemmekjære og bedagelige slaget.

- Hva gjør deg glad?

- Jeg setter pris på den livserfaringen jeg har og blir glad når barna mina har det bra.

- Kan du bli sint?

- Ja, det hender. Eller kanskje mest irritert, når jeg hører at andre har dårlige arbeidsforhold.

Selv om Mona bor i jazzens by, holder hun fast i trønderkulturen og korer gjerne rai-rai med DDE. Ellers hører hun gjerne på Bruce Springsteen og mye annet som spilles på listene.

Lederen av Audiografforbundet har slitt med migrene siden før hun begynte på skolen, men ved hjelp av medisiner har hun lært seg å leve med sykdommen.

- Jeg er også blitt god til å takle stress og finner gjerne fram ei bok når jeg skal slappe av.

Blant favorittforfatterne nevnes John Grisham og Lucinda Riley. I det siste har hun latt seg rive med av Samuel Bjørks krimbok «Hitra».

Jeg lever godt med tilnavnet Toro-dronninga

Det hender Mona kommer selvsikker til et arrangement og setter hjemmebaksten på bordet. Men som oftest blir hun fort avslørt og må medgi at hun har hatt hjelp av Toro.

- Jeg synes baking er kjedelig, og det blir så mye rot, så jeg lever godt med tilnavnet Toro-dronninga.

Mona ler og legger til at hun gjerne lager kjøttkaker, fiskegrateng og annen middag fra bunnen av, men sausen stammer fra en pose. I tillegg kan hun glede seg over eget drivhus, som utover høsten er fullt av tomater, agurk, paprika og andre grønnsaker.

Feriene legges gjerne til utlandet, og familien Hansen liker godt Italia, der de gjerne farter rundt med bil. Selv om de setter pris på variasjon, blir Toscana og Piemonte aldri feil.

- Et spørsmål til slutt. Det er landsmøte om et år, så hva tenker du om det?

- Jeg er ikke fremmed for å stille til gjenvalg.