Den gode hørselshjelperen

En liten, svart dings legges diskret på bordet foran kaffekoppen. Den er lett å overse når praten går.

- Uten mikrofonen lever jeg i en død verden. Da er jeg helt isolert, forklarer Tormod Karlsen.
Han kjenner godt til ulempene og bruker mye tid på å gjøre hverdagen enklere for likesinnede. Da det for eksempel ble bygget ny kirke i hjembyen Porsgrunn, slapp de ikke unna før funksjonelle teleslynger var på plass. De eldre på sykehjemmene får jevnlig besøk av Tormod som steller høreapparatene deres. Mange apparater er både skitne og uten riktig batteri.

Tormod meldte seg inn i Hørselshemmedes Landsforbund (HLF) da han fikk sitt første høreapparat. Da var han rundt 60 år, og siden har han hatt mange verv. Nå er han leder av lokallaget for Porsgrunn og Bamble, nestleder i HLF Telemark og leder av kontrollkomiteen i HLF sentralt.

- I kontrollkomiteen skal jeg ta vare på medlemmenes rettigheter. Det kan være mulighet for forbedringer, men jeg er ikke ute etter å finne feil, sier Tormod. 

Han har ord på seg for å være meget systematisk og ordentlig.

Porsgrunn-mannen har vært tillitsvalgt nesten hele yrkeslivet. De første jobbene i industrien bød på sine prøvelser. Den hardeste smellen opplevde han på sin første arbeidsplass, der både hørselen og beinet fikk seg en alvorlig trøkk. Dette har preget han resten av livet, men som yngstedatteren, Lotte-Randi, sier: «Pappa har aldri klaget».

La oss ta det fra begynnelsen. Dialekten røper at Tormod opprinnelig kommer nordfra. Han har vokst opp i Gratangen i Troms, i en søskenflokk på sju. Dette er stedet der det sto et blodig slag under krigen.

- Jeg leser mye krigshistorie, for den som ikke har historien med seg, kan ikke skape framtiden, understreker Tormod.

- Hva skulle du bli da du var liten?
- Jeg ante ikke. Far reparerte biler, og jeg var med han ut, men det var så mye olje og griseri.

Valget falt på industrimekanikk. Tormod begynte på Narvik yrkesskole og tok fagbrevet i 1969. Etter dette plusset han på med to år på teknisk fagskole.

Tormods første arbeidssted var ved Skjomenanlegget, der det var kraftutbygging.

- Jeg kom fra en stille skolebenk, mens der gikk det tre kraftige bormaskiner samtidig. Selv om jeg skulle reparere en av dem, fortsatte de to andre å gå. Da jeg spurte basen om hørselsvern, fikk jeg beskjed om at da hørte jeg hjemme på brakka, der kjerringene var.

- Var du den eneste som reagerte?
- Det var en mann som puttet papirtvist i ørene og bandt over et skjerf, men han ble mobbet: «Se på den kjerringa!». Jeg var 21 år den gangen, arbeidet under disse forholdene i to år og sjekket hørselen altfor sent.

I 1973 planla Tormod bryllup med sin Enid. Hun hadde sagt opp jobben på sykehuset og han på anlegget, og det var kort tid før de skulle flytte sørover.

Der lå jeg hardt skadd, to kilometer inne i fjellet

Tormod var inne i sin siste arbeidsuke på anlegget, da to arbeidslokomotiv smalt sammen og han fikk leggen mellom.

- Bufferne på de to togene satt langt nede og var i ulik høyde. Dette førte til at de fungerte som ei blikksaks, og der lå jeg hardt skadd, to kilometer inne i fjellet.

I stedet for det planlagte bryllupet ble det opphold på sykehuset i Narvik fra september til mars. Da kunne paret endelig gifte seg, med en brudgom på krykker. Sykehusoppholdene fortsatte da det unge paret bosatte seg i Porsgrunn. Det ble til sammen 38 operasjoner.

Sørpå arbeidet Tormod først to år hos Elkem før han kom over i Hydro-systemet i 1976, der han fortsatte til 2021. Her hadde han ulike arbeidsoppgaver før han sluttet, godt over ordinær pensjonsalder.

Savnet er der fortsatt, og han kan ikke få fullrost sin siste leder. Hun la til rette så Tormod kunne fungere best mulig i jobben med sine helseplager.

Selv om støyen ikke var like intens som på kraftanlegget, var det lite bruk av hørselvern den første tiden i Porsgrunn også, og turbinene bråkte.

- Først mistet jeg bassen og så diskanten, men det gikk lang tid før jeg fikk en ordentlig hørselstest. Den vanlige oppfatningen var at det bare var gamle folk som brukte høreapparat.

Fagforeningen har vært sentral for Tormod, og han har vært tillitsvalgt nesten hele arbeidslivet. En periode var han konserntillitsvalgt for rundt 8000 medlemmer, som var organisert i Norges Arbeidslederforbund.

- Dette førte til at jeg var på møter og konferanser nesten hele tiden og så lite til familien. Dette gikk ikke i lengden, sier Tormod.
Men han er ikke redd for utfordringer. Etter å ha jobbet både med Helse Miljø og Sikkerhet (HMS) og personal, fikk han oppgaven med innkjøp og oppsett av mobiltelefoner, både i Norge og utenlands.
- Dette kunne jeg ingen ting om, men jeg hadde to «guttunger» som lærte meg opp, så det gikk bra.

Kona bemerket stadig oftere at Tormod hørte dårlig. Likevel var han over 60 år før han gikk til audiograf og fikk sitt første høreapparat.

Snart kom spørsmålet om han kunne tenke seg å gjøre en innsats for hørselshemmede. Det tok ikke lang tid før han var varemedlem i styret til HLFs lokallag, før han ble nestleder av fylkeslaget og deretter leder av kontrollkomiteen.

Mange har høreapparat, men de bruker det ikke

- Jeg fordeler oppgaver og kan være streng, men liker at det er åpent, ærlig, rettferdig og trygt.

Han setter pris på frivillighetsarbeidet han gjør som hørselshjelper. Sammen med andre i laget er han innom sykehjemmene i Porsgrunn og drar på hjemmebesøk.

- På sykehjemmene sitter det mange som er tomme i blikket, og når jeg går bort og spør om de hører, svarer de nei. Mange har høreapparat, men de bruker det ikke, fordi det gir så mye ubehag. Det er ille at de som har bygget opp landet etter både en og to kriger, skal ha det så dårlig. Mange av dem har heller ingen nærpersoner som kan hjelpe dem. Jeg blir både sint og fortvilet på deres vegne. Men det er godt å se at smilene sprer seg når vi har fått rengjort apparatene og byttet batterier.

Tilhørighet er et sentralt ord når Tormod snakker om HLF. Derfor har han noen råd å komme med.

- Medlemsforeningen må ikke på alle områder drives som en bedrift etter rent økonomiske prinsipper. Vi må godta at noen deler ikke går godt, for de kan ha andre fordeler, mener Tormod, og kommer med to eksempler.
- Det var ikke lurt av HLF å flytte høreapparatforsikringen til et forsikringsselskap. Vi får mange henvendelser fra medlemmer som trenger hjelp. Jeg forstår at nettbutikken ikke gikk så godt, men tror ikke det var noen fordel å legge den ned. Da mistet HLF den nære kontakten med mange, og de begynner å spørre seg om hvilke fordeler de har av å være med i foreningen, sier Tormod. Han understreker at det som ligger hans hjerte nærmest er å være et talerør for medlemmene, og sørge for at de kjenner seg hjemme i foreningen.

Det er ikke bare HLF som drar nytte av Tormods engasjement og arbeidskapasitet. Han stiller også opp for alle andre rundt seg, og bilen er utstyrt som et trillende verksted. Solid og ordentlig verktøy er hans lidenskap.

Den driftige 74-åringen er leder av borettslaget og driver ungdomsarbeid i menigheten han er medlem av.

- Jeg vil strekke hånden ut og vise ungdommen at de har et fast holdepunkt og kan oppleve trygghet. Du må ikke glemme at du en gang har vært «kalv». Selv tøyde jeg også grensene i den alderen, sier Tormod.

Å lede grunnkurs for ledere er blant andre oppdrag han gjør. Dette er i regi av tidligere Prosessindustriens Landsforening, nå Norsk Industri. Der har han nå 13 elever fra en aluminiumsbedrift i Holmestrand.

Den stygge ulykken for over 50 år siden har satt sine spor. For Tormod er det viktig å holde helseplagene i sjakk. Tre dager i uka er han grytidlig opp for å trene fra seks til sju.

- Da er det fortsatt stille på det fysikalske instituttet, og jeg gjør unna en runde på åtte faste øvelser. Vi er en gruppe på fire-fem kjente som møtes. Ellers liker jeg både å sykle og gå på ski.

Når du er helt isolert, tvinger det fram mange rare tanker

Selv om Tormod er aktiv og utadvendt, opplever han at den svake hørselen krever mye på alle plan. Han beskriver seg selv som medlem av gruppe Hæ. Uten mikrofon lever han i en død verden, og han er avhengig av vibrerende vekkerklokke.

- Det verste er ensomheten. Når du er helt isolert, tvinger det fram mange rare tanker, og jeg forstår at det er mange som sliter.

Når den store familien til Tormod er samlet, blir det livlig.

- Barna mine er opptatt av at alle må ta hensyn til pappa, men etter 20 sekunder kakler de som en hønseflokk. Det verste jeg vet er å bli tatt hensyn til, så jeg smiler og gleder meg over at de hygger seg, selv om jeg ikke hører hva som blir sagt.

Her må det være lov å bruke hodet!

Ildsjelen har ingen planer om å gi seg i HLF.

- Det er mange viktige saker å kjempe for. Jeg har tenkt å holde koken i kontrollkomiteen i tre nye år, hvis jeg blir valgt. Se bare på det stivbente Nav-systemet der alle må vente i seks år for å få nytt høreapparat. Her må det være lov å bruke hodet!

God tilrettelegging for hørselshemmede på jobb er en annen sak Tormod er opptatt av. Han har gått hardt ut mot åpne kontorlandskap med dårlig støydemping.

- Jeg har sagt jeg skal forfølge dem til de legger til rette for hørselshemmede.

Til slutt vil Tormod Karlsen gjerne komme med et tips til nye høreapparatbrukere.

Når du skaffer deg høreapparat, får du etter en tid spørsmål fra audiografen om du er fornøyd. Da svarer de fleste «ja». Svar heller: «Jeg vet ikke, for jeg har ikke noe å sammenligne med, så kan jeg prøve noen andre også?». Det kan være stor forskjell på høreapparater. Apparatene du ender opp med skal du faktisk ha i seks år.