Får fysisk vondt av spiselyder

Det er ikke så mange som vet at Andrea har store problemer med andres spiselyder. Hun er lydoverfølsom og har misofoni, noe hun ikke er stolt av. Hun synes heller det er litt flaut.

- Stort sett går det greit, men jeg må planlegge for å unngå de verste situasjonene. Det er ingen andre i familien som har denne utfordringen, og jeg aner ikke hvor den kommer fra, sier Andrea og sukker. Hun bor i Skien sammen med sin samboer og deres datter Nora (2). Til sommeren blir Nora storesøster. 

Gjennom marg og bein

For å beskrive hvordan hun har det når hun plages med lyder, sammenligner Andrea det med tavlelyden folk flest grøsser av. På samme måte kan spiselyder gå gjennom marg og bein hos henne. Det setter seg mest i nakken, der hun føler at musklene knyter seg sammen.

Andrea husker ikke spisesituasjonene som noe problem da hun var barn, bortsett fra de gangene hun spiste sammen med farmor. Når gebisset klapret klarte Andrea nesten ikke å sitte stille til bords, og hun mistet fullstendig matlysten.

- Jeg tror ikke spiselydene var et problem på skolen, sier Andrea, som selv er lærer.

- Nå spiser jeg ikke sammen med kollegene på personalrommet, der er det altfor mye knasende knekkebrød. Jeg sitter heller alene i klasserommet. Spiser jeg med elevene, sitter vi gjerne og ser på noe, da får jeg fokus over på noe annet. Musikk i ørene hjelper også, men det kan jeg sjelden bruke når jeg spiser med andre. Ellers er jeg glad i musikk og har gode musikkopplevelser, slike lyder er aldri irriterende.

Andrea forteller at hun stort sett klarer lydene i klasserommet, men at enkelte elever kan snakke svært høyt, da knyter det seg i nakken.

Gnisser tenner

Hun takler middagsselskap med flere ganske bra, da er det ofte såpass mye prating at spiselydene forsvinner. Verre er det når hun spiser sammen med én annen person. Selv om hun tenker at hun ikke skal la seg merke til den andres lyder, går det ikke.

- Det verste er å spise med bestevenninnen min som gnisser tenner når hun spiser. Det klarer jeg nesten ikke, sier Andrea, som til og med reagerer på spiselyder gjennom telefonen og må si hun ringer opp hvis venninnen tygger på noe.

- Jeg er bevisst på at dette er mitt problem, og at det ikke skal gå utover andre, men det klarer jeg dessverre ikke å gjennomføre i praksis, sier hun.

Det er Andrea som planlegger og handler inn middag. Hvitløksbaguetter står ikke på handlelisten. Hun prøver å unngå all mat som «bråker», kjøper ikke noe sprøtt som knaser godt mellom tennene.

- Heldigvis spiser samboeren min fort, så lidelsen er kortvarig. Men det har hendt jeg har bedt ham spise når ikke jeg er hjemme, eller jeg har gått og lagt meg når lydene har vært uutholdelige, innrømmer Andrea.

- Pappa mener man skal kose seg og nyte maten, og det er et mareritt å spise sammen med en som bruker så lang tid. Lenge før pappa er ferdig med å spise, har jeg ryddet av bordet.

Mykt godteri

Andrea forteller at nære venninner og familie er klar over utfordringen. De blir ikke overrasket når de ser henne sitte med en finger i hvert øre. Det er en teknikk hun ofte bruker når lydene blir for påtrengende. Skal hun sette frem noe godt på en jentekveld, velger hun mykt godteri som vingummi og bamsemums fremfor ting som knaser eller har lett for å fremkalle smattelyder.

Kveldene hjemme kan være en utfordring, og Andrea har litt dårlig samvittighet overfor samboeren. Hun blir irritert hvis han knaser med potetgull eller hvis han slurper med varm te. Dessuten skrur hun alltid ned TV-en, som hun synes står altfor høyt på.

- Før snakket jeg selv ubevisst veldig lavt. Nå har jeg lært meg å snakke så høyt at folk hører hva jeg sier. Andrea ler og rister på hodet. Samtidig forteller hun at tyggegummislafsing er fryktelig og epleknasing grusomt.

- Kino kan være en utfordring, både på grunn av alle posene som bråker og lydene spising av popcorn, baconcrisp, sjokolade og annet godteri forårsaker. Lyder som svært få ellers tenker over.

Andrea trodde i mange år at hun var alene om å ha «en plagsom greie», som hun bare måtte leve med. Først for fem-seks år siden forsto hun at det er flere som har misofoni eller andre former for lydoverfølsomhet. Hun kontaktet en hypnotisør i Skien, og etter én behandling ble hun bedre. Andrea tenker med glede tilbake til den fredagen de kunne ha tacokveld uten at hun satt med fingrene i ørene. Da var samboeren også glad.

- Jeg liker både å lage mat og å spise mat, men det er enklest for meg å spise alene. I tillegg er jeg utpreget sosial og familiekjær, og sitter heller med fingrene i ørene under et måltid enn å la være å delta, sier Andrea og ler.

Det er vanskelig, for hun vil helst ikke gå glipp av noe.

- Virkningen av hypnosen avtok etter hvert, og nå er jeg tilbake der jeg var. Og selv om jeg følte meg litt dum som hadde latt meg hypnotisere, har jeg planer om å oppsøke behandleren igjen.

Andrea forteller at plagene hennes varierer veldig med dagsformen. Vanligvis sover hun godt, og frokosten går best av alle måltider. Er hun sliten, eller i dårlig form, blir hun lettere sint og irritert.

- Jeg blir heldigvis ikke plaget av lydene Nora lager. Det er samboeren min som får gjennomgå mest. Jeg ønsker selvsagt ikke å bestemme hva, hvor og når han skal spise, men han må tåle mange kommentarer som jeg blir lei meg for etterpå.

Over 600.000 personer i Norge er sensitive for lyd, ifølge en markedsundersøkelse gjennomført av Opinion på oppdrag for HØR i 2018. En del av dem får behandling hos Karina McGlade-Grando, som er audiopedagog med videreutdanning i kognitiv terapi. Hun leder OAKS, Østlandets Audiopedagogiske og Kognitive senter og Linderud Audiopedagogiske senter i Oslo og har i flere år behandlet pasienter som plages av lydoverfølsomhet i ulike former. 

- Heldigvis finnes det gode og effektive behandlingsformer for disse pasientene, sier hun og forklarer at lydoverfølsomhet er et samlebegrep for flere lidelser.

• Misofoni. Pasienten misliker og ofte hater spesifikke lyder. En form for lydangst. Pasienter med misofoni kan også ha misokenesia, som betyr at de også misliker repeterende bevegelser, som for eksempel når noen vipper med benet.
• Fonofobi. Generell frykt for lyd.
• Hyperakusis. Pasienten hører lydene sterkere enn de skal være.

Noen ganger har pasienten et sammensatt sykdomsbilde, der tilleggsdiagnoser som angst, depresjon, ADHD, nevropsykiatriske funksjonsnedsettelser (blant annet Williams syndrom), hode- og kjevesmerter på grunn av spente muskler også kan forekomme.

- Lydoverfølsomhet er et symptom som kan ha mange ulike årsaker Det kan for eksempel komme av støyskade i det indre øret. Det kan også skyldes at hjernen ikke klarer å dempe signalene og filtrere bort uønsket lyd, sier McGlade-Grando.

Hun forteller at lydoverfølsomhet kan forekomme hos både kvinner og menn i alle aldersgrupper, men at de fleste kjenner symptomene i alderen 8-14 år. Man vet ikke alltid hva som forårsaker sykdommen.

Både ørene og hjernen fungerer normalt. Men når spesielle lyder, ofte relatert til spising, overføres til hjernen, kan det utløse automatiske reaksjoner. Pasienten kan føle at hun/han får hjerteklapp og blir tungpustet. Dette skjer før lyden når bevisstheten og er ikke noe pasienten selv kan styre. I tillegg opplever hun/han ofte følelsesmessige reaksjoner som sinne, irritasjon, frustrasjon, angst og uro.

- Den amerikanske professoren Pawel J. Jastreboff introduserte misofoni som en egen diagnose rundt år 2000. Selv om misofoni er en sykdom man har krav på behandling for, er det som oftest ikke bare å gå til fastlegen og få diagnosen. Det beste er å bli utredet hos en øre- nese- halslege, der man både får tatt hørselstest og ubehagstest. Det er ingen blodprøve som viser at man lider av misofoni, og det må heller ikke forveksles med vanlig irritasjon, sier McGlade-Grando.

Som fagperson har hun erfart at mange har blitt kvitt sykdommen med målrettet behandling. Det viktigste er at pasienten er motivert for å gjennomgå eksponeringsterapi. Det vil si at hun/han nærmer seg mer og mer de lydene/situasjonene som trigger sykdommen. I forkant av eksponeringen jobbes det mye med ulike avspennings- og pusteteknikker, samt forskjellige fokuserings- og lytteøvelser, som brukes som verktøy i eksponeringsterapien.

- Eksponeringsterapi brukes mye i behandling av angst og fobier, og det er de samme prinsippene vi bruker når vi behandler lydoverfølsomhet, sier audiopedagogen.

- Jeg gjør alt for å trygge pasienten ved å fortelle at det ikke er noe galt med henne/ham. Ofte hjelper det å høre om andre som har samme lidelse, og som har blitt friske og kan leve et normalt liv. I noen tilfeller kan det også være aktuelt med medisiner mot tilleggssykdommer. Dessuten anbefales nesten alltid fysioterapi. Pasientene får ofte spenninger i kjeve og hode, fordi de er i alarmberedskap hele tiden.

Karina McGlade-Grando forteller at pasientene får hjemmelekser og gjør mye av terapien selv. I stedet for å unngå situasjoner der de verste lydene forekommer, trenes de til gradvis å venne seg til dem. Fra bare å tolerere å høre de nøytrale lydene, er målet at pasienten skal tolerere alle lyder, Dette kan være en tøff og vond prosess, men den er helt nødvendig for å klare å snu pasientens tankesett og atferd. Først da vil hun/han ha mulighet til å delta på alle settinger livet har å by på. Til og med å spise på restaurant.

Les også: Har du overfølsom hørsel?