Fikk nedsatt hørsel etter kreft

«Bruker du høreapparat?!» Dette spørsmålet får turnuslege Kristine Hjulstad stadig vekk når hun tar frem stetoskopet for å lytte på en pasient. Da må nemlig høreapparatene ut og stetoskopet inn i øregangene. 
- Jeg har fått mange positive og morsomme kommentarer. Høreapparatet mitt fungerer som en isbryter som kan lette på stemningen. Møter jeg pasienter som kvier seg for å bruke høreapparat, viser jeg gjerne frem mine. Kanskje kan det bidra til at de tar en hørselstest eller skaffer seg høreapparat. Det er jo viktig å høre godt, enten du er lege eller ikke, smiler Hjulstad, kjent under kallenavnet Tryllelegen. 

Tinnitus etter cellegift

Du har kanskje sett TV-reportasjen om henne på Dagsrevyen i vinter, eller hørt henne fortelle sin historie på NRK radios «Sommer i P2» i slutten av juli. Det er historien om en livsglad og skoleflink 16-åring fra Kongsberg som plutselig blir dødssyk på grunn av en sjelden og aggressiv eggstokkreft. Cellegiften redder Kristines liv, men resulterer i omfattende og varige senskader, deriblant nedsatt hørsel.  

 - Jeg hadde ingen problemer med hørselen før jeg fikk kreft. Etter cellegiftbehandlingen fikk jeg en forferdelig tinnitus. Det var et crescendo av susing, piping og during døgnet rundt. Heldigvis ga det seg etter to-tre år, men tinnitusen kan fortsatt dukke opp etter slitsomme nattevakter, forteller 35-åringen. 
At hun i dag er i full jobb ved kirurgisk avdeling på Namsos sykehus er nærmest et lite mirakel, sett i lys av at hun 17 år gammel ble erklært ufør og brukte åtte år på å fullføre videregående skole. I mange år slet hun med ekstrem utmattelse (fatigue), nervesmerter i ansiktet, nedstemthet og etter hvert nakkeplager og balanseproblemer på grunn av hørselstapet.

- Nedsatt hørsel er dessverre prisen en del pasienter må betale for å overleve kreft, sier professor em Sophie D. Fosså. Les hennes kommentar til Kristines historie her. 

Se video av Kristine Hjulstad:

Ungt trylletalent

- Legedrømmen var der allerede i barndommen. Da jeg ble syk, satte jeg meg to mål. Dersom jeg overlevde, skulle jeg bli lege, og jeg skulle bli ordentlig god til å trylle, sier damen, som i dag regnes som en av Norges fremste magikere.  
Fascinasjonen for trylling fikk hun fra faren sin. Det var han som lærte lille Kristine de første triksene, og som tenåring vant hun flere nordiske tryllekonkurranser i seniorklassen. 
- Tryllingen ble min beste og eneste venn mens jeg lå på Radiumhospitalet. Målet mitt var å kunne stå oppreist én gang i løpet av dagen, og da gikk jeg rundt med infusjonspumpe og tryllesaker for å gjøre triks for leger og pasienter. De kalte meg tryllejenta.

Din Hørsel treffer henne en varm junidag i Oslo etter at hun har opptrådt med magisk teater for helseminister Bent Høie og legekollegaer under Legeforeningens landsstyremøte. I flere år har Hjulstad også samarbeidet med «Den kulturelle skolesekken» og reist rundt på skoler med magi og tryllekunstner.  
Ti år tok det henne å komme seg fysisk og psykisk etter kreftbehandlingen. Da hun omsider kunne starte på medisinstudiet, skulle hørselen bli en stor utfordring. Hun forteller om mange pinlige misforståelser og rare episoder før hun forsto hva som var galt. 

Kamp for høreapparat

- Da jeg etter hvert erkjente at jeg hadde et hørselsproblem, startet kampen for å få hjelp. Ikke alle leger vet at visse medikamenter og cellegiften cisplatin, som jeg fikk i store doser, kan skade hørselsnerven. En øre-nese-halslege mente for eksempel at en så ung person som meg ikke bare kunne «komme og forlange» høreapparat. Først i forbindelse med en stor etterkontroll på Radiumhospitalet for fem år siden ble det tatt ordentlig affære. Jeg fikk da påvist et betydelig hørselstap, og etter få uker fikk jeg høreapparat. 

Hun husker godt første gang hun var på en forelesing med det nye utstyret i ørene.  
- Plutselig kunne jeg skru opp volumet på læreren. Det var helt fantastisk! 

Det skulle vise seg at hørselsproblemene ikke var helt over selv med høreapparat. Kristine leverte dokumentasjon på nedsatt hørsel til fakultetet før hvert semester og ba om at alle foredragsholdere og lærere brukte mikrofon. Det hjalp lite.
 - Mange nektet å bruke mikrofon. Jeg fikk de mest fantasifulle unnskyldninger: «Jeg er fra Bergen og har kraftig stemme», «Jeg blir hemmet av å bruke mikrofonutstyr», «Jeg synger i kor» eller «Bare sett deg langt fremme, så hører du bedre».

- Jeg var veldig fortvilet, for jeg visste jo at jeg gikk glipp av viktig informasjon og at jeg dermed måtte lese enda mer på egenhånd. Det er så ydmykende å be om hjelp, og så oppleve å bli avvist! Dessverre er dette et problem for mange studenter.  Jeg var ikke tøff nok til å ta opp kampen, selv om dette var et klart brudd på lovverket. 
Det siste semesteret valgte hun å be sine medstudenter om hjelp. Det ga effekt. Nå fikk alle forelesere klar beskjed før de rakk å åpne munnen fra et helt medisinkull: Bruk mikrofon!
- Endelig kunne jeg være en vanlig student, som noterte underveis. I mange år hadde jeg jo sittet og strukket hals for å høre bedre og for å lese på munnen.  Ikke rart nakken var vond, smiler den ferske legen. 

Alle har en historie 

Med sin egen erfaring som bagasje har hun dyp respekt for alle som kjemper for å bli trodd og hørt i en verden full av byråkrati, skjemaer og manglende kunnskap. Blant andre tema som engasjerer er hvordan sykdom i ung alder påvirker resten av livet. 
- Vi bærer alle på en historie om oss selv. Når vi blir syke, endres denne historien. Alvorlig sykdom i overgangen mellom barn og voksen forstyrrer viktige milepæler, skolegang, sosialt nettverk og ungdomstid. Også det å ha en hørselshemning virker identitetsskapende og definerende for hvem vi er. At jeg har vært alvorlig syk har preget meg og livet mitt, men heldigvis ikke bare negativt.  Sykdom kan faktisk være en ressurs eller kapital å falle tilbake på. Det handler om hva slags historie vi velger å lage om oss selv, forklarer Hjulstad, som håper hennes historie kan være til hjelp. Hun har nå søkt om midler til å ta doktorgrad på unge pasienter med alvorlig hjertesykdom.

Under hele intervjuet lar hun høreapparatene ligge i vesken. En-til-en-samtale funker, så lenge det ikke er bakgrunnsstøy eller musikk i lokalet.
- Når flere er samlet rundt et bord, derimot, faller jeg fort ut. Jeg tar ikke retningen på lyden, og det blir fort mye larm. Når jeg skal ut å spise går jeg helst alene. Det er vanskelig å være sosial på restaurant med min hørsel, forklarer hun. 
Hun er dessuten opptatt av ikke å slite for mye på hørselen. Den må hun spare til all den fine musikken som hun ennå ikke har rukket å høre. Hun er spesielt glad i klassisk musikk, og den bruker hun ofte i kombinasjon med magi.

Erfaring gir trygghet

- Jeg er nok en litt annerledes lege. Min sykdomserfaring gir meg en trygghet som forhåpentligvis kan komme andre pasienter til gode. Jeg blir ikke skremt av andres sykdommer eller sorg. Det hender jeg tryller litt, hvis jeg tilfeldigvis har en taustump eller litt papir i lomma. Det skal ikke så mye til for at et møte med en lege blir litt mindre klinisk og rutinepreget. Det er fint å kunne gi litt oppmuntring på et sykehus.

Én ting er hun likevel redd for, nemlig at hun skal misforstå eller gå glipp av noe pasientene sier. All informasjon som skal inn i pasientjournaler må være helt korrekt. 
I trønderbyen Namsos har hun erfart at dialekten kan by på visse utfordringer for en søring. Lattermildt forteller hun om første gangen en pasient fortalte at han var «fotlaus» og «fordervet i skuldra». 
- Jeg trodde han hadde amputert et bein, men det han mente var at han var for syk til å stå oppreist. I dag vet jeg også at en fordervet skulder ikke er betent, bare veldig, veldig vond!

Hjulstad oppsummerer sin egen historie med at hun har vært ekstra uheldig, hva senskader angår. Samtidig føler hun seg ekstra heldig, fordi hun har hatt mange gode hjelpere rundt seg; støttende foreldre og venner, gode lærere og flinke behandlere i helsevesenet. Og så er hun uendelig takknemlig for høreapparater som funker.
- Det tok over et halvår før jeg hadde vent meg til å bruke dem og hjernen min forsto at den måtte føre regnskapet for lydsignaler på en annen måte. Som du ser er veldig fine, små og diskré. Men neste gang jeg skal ha høreapparat vil jeg ha noen som er mer synlige. Jeg skal velge en knallfarge. Det må bli rosa!