Forsker på demens og hørsel

- Om jeg bruker hjelm? Geir Selbæk blir stille. Så kommer en kort latter.

I over en time har stemningen vært særdeles god i toppetasjen på et av de eldste bygningene på Ullevål sykehus. Journalist og intervjuobjekt har drukket kaffe og delt en pakke god, gammeldags lefserull, og så begynner Selbæk å fortelle om sin «bestekompis» Brompton. Den svarte sammenleggbare sykkelen, som er så god å sykle på, ble i sin tid kjøpt i England.

Nå står den rykkeklar utenfor kontordøra på Nasjonalt senter for aldring og helse, slik at forskningssjef Selbæk kommer tidsnok til sine viktige møter og forelesninger. Ofte snakker han om hvordan vi kan forebygge hjernesykdommen demens. Å ta i bruk høreapparat er ett av rådene. Å unngå hodeskader er et annet.

- Det er små hjul på den sykkelen, så jeg sitter lavt, hvis jeg faller. Jeg vet det er dumt, for jeg har krasjet på andre sykler og blitt hentet av ambulanse. Jeg har ingen bedre unnskyldninger enn at jeg synes det er deilig å slippe hjelm. Men jeg bruker hjelm på vanlig sykkel, altså.

Det er bra. For Norge trenger at professorhodet til Selbæk fungerer optimalt i en tid da oppmerksomheten rundt demens aldri har vært større. Fortsatt fins det ingen helbredende medisin, men vi vet stadig mer om risiko og forebygging.

I dag lever rundt 101.000 nordmenn med demens, en samlebetegnelse på ulike sykdommer og skader som rammer hjernen. Basert på fremskrivningstall, har Nasjonalt senter for aldring og helse beregnet at rundt 238.000 av oss vil ha demens i 2050. Bak disse tallene ligger mye sorg og fortvilelse. Kanskje kan det være en ørliten trøst at 40 prosent av demenstilfellene kan forebygges - teoretisk sett.

Aldersbetinget hørselstap ligger på topp blant de 12 største risikofaktorene for å utvikle demens. Dette ble kjent gjennom den såkalte Lancent-kommisjonen (Lancet Commission on Dementia Prevention, Intervention and Care) i 2017 og 2020, hvor Selbæk sitter som medlem. 

Siden sammenhengen mellom hørsel og demens ble kjent har mediene vært «på». Ser du avistittelen «Nedsatt hørsel øker risikoen for demens», finner du trolig Geir Selbæk som kilde i saken. Ikke bare er han blant landets fremste demensforskere, han er også en ja-mann. Når journalistene tar kontakt, takker han høflig for henvendelsen, og gjør alt for å finne et smutthull i sin sprengte kalender. For å komme i mål må Din Hørsel treffe Selbæk både i Oslo og på Lillehammer.

- Jeg ber alltid om sitatsjekk når jeg blir intervjuet. Det er viktig at vi bidrar til økt kunnskap om forebygging. Samtidig skal vi unngå å gi folk flere bekymringer eller bidra til stigmatisering når vi går ut med ny forskning. 

Om noen måneder kan Selbæk røpe resultatene fra verdens største undersøkelse på hørselstap og demens. Tallene er basert på data fra Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT) og utmerker seg på flere måter. Den inkluderer over 7000 personer over 70 år, som er fulgt i 20 år, noe som aldri er gjort i så stort omfang før. I tillegg vil dataene være korrigert for andre forhold som kan påvirke demensrisikoen, for eksempel hjerte-karsykdom og depresjon.

- Jeg tror studien vår vil få enorm oppmerksomhet. Nå får vi svar på om det virkelig stemmer at hørselstap er den viktigste risikoen for demens, sier en forventningsfull forskningssjef.

- Kan du forklare hvorfor hørselstap kan kobles til demens?

- Her fins tre hovedforklaringer. Den ene er at vi med nedsatt hørsel bruker så mye kognitiv energi på å lytte, at det blir mindre kapasitet igjen til å huske, orientere seg og være oppmerksom. En annen teori er at færre hørselsimpulser gir mindre trening til hjernen. Det samme gjelder også ved nedsatt syn. En tredje teori er at man med nedsatt hørsel er mer utsatt for sosial isolasjon og ensomhet, som kan øke risikoen for depresjon. Kanskje virker alt dette sammen.

For rundt tre år siden fikk Selbæk selv høreapparater. Ikke av frykt for demens, men fordi hørselen trengte det. Det startet i 50-årene. Oftere og oftere måtte han ty til hæ-ordet i samtaler, og han hørte ikke fuglesang lenger. I tillegg merket han at «alle» hadde begynt å snakke veldig utydelig.

Hjemme ble det stadig påpekt at jeg hørte dårlig 

- Både faren min og to onkler fikk høreapparat før de fylte 60, så jeg kjente godt til min genetiske sårbarhet. Hjemme ble det stadig påpekt at jeg hørte dårlig, og vi fikk de klassiske greiene med misforståelser og klaging. Så skjedde en litt morsom episode. En dag jeg kom hjem etter en TV-debatt om demensforebygging hadde kona hengt opp et avisutklipp med bilde av meg på kjøleskapet. Også der hadde jeg anbefalt høreapparat. «Hva med deg, da?» skrev hun på utklippet. Det ble faktisk en motivasjonsfaktor for meg.

Han var forberedt på at den første tiden som høreapparatbruker ville bli slitsom. Én ting var høy lyd og mye diskant. Med sine artrosefingre var det ikke alltid lett å finne de små knappene bak på apparatene.

- Det var ingen hallelujastemning i starten, men jeg merket gevinsten ganske fort. Før kunne jeg være helt utmattet etter endt undervisningsdag. Med apparater er jeg mindre sliten og trenger ikke anstreng meg like mye for å høre, til tross for 50 studenter i salen. Jeg hører fortsatt ikke alle fuglene, men svarttrosten er der. Og kona må ikke gjenta så ofte som før, sier ektemannen som fant sin utkårede Grethe allerede på 80-tallet.

Etter endt videregående skole i Orkanger i Trøndelag, revyarbeid og militærtjeneste jobbet han et halvår som reiseleder på Rhodos for Saga solreiser. Der sa det pang mellom jenta fra Telemark og den solbrune trønderen med hvite sko og rød dress.

I snart 30 år har de bodde på Lillehammer, der Nasjonalt senter for aldring og helse har eget avdelingskontor. Her har Selbæk kontordag et par dager i uka, og det er her Din Hørsel treffer han for andre gang.

Et steinkast unna kontoret ligger Innlandet sykehus, hvor han jobbet som psykiater i mange år før han endte opp med aldershelse og demensforskning. Legefrakken har han fortsatt behov for. En dag i uka jobber han som overlege på Hukommelsesklinikken på Oslo Universitetssykehus.

- Fordi vi har ekstra ekspertise på uvanlige og vanskelige demenstilfeller, får vi inn pasienter fra hele Norge. Jeg ser sjelden den klassiske alzheimer-pasienten som har kommet langt i sykdomsforløpet. Derimot utreder jeg mange unge, noe som i demenssammenheng er de under 65 år. Å få en demensdiagnose når du er i 40-årene er ekstremt dramatisk både for den enkelte og de pårørende.

Det virker som vi er nærmere en kurerende behandling mot visse demenstilfeller

- Er det noen lyspunkter fra demensforskningen som du kan trøste oss med?

- Det virker som vi er nærmere en kurerende behandling mot visse demenstilfeller, og kanskje alzheimer i tidlig fase. Innen et års tid har vi forhåpentligvis tilgang på blodprøver som kan avsløre alzheimer utfra markører i blodet. De vil kunne erstatte en del av de omfattende og kostbare undersøkelsene som i dag brukes i diagnostiseringen.  

Selbæk snakker seg fort inn på sin egen hjertesak: Riktig diagnose. Problemet i dag, mener han, er at de fleste får diagnosen i primærhelsetjenesten av pressede fastleger, og at pasientene sendes frem og tilbake mellom spesialisthelsetjeneste og kommunehelsetjeneste. Her trengs bedre kommunikasjon og tettere samarbeid og ikke minst en plan for hvordan oppfølgingen skal foregå.

Han vinker oss bort til en enorm PC-skjerm og viser frem demenskartet som er utarbeidet av Nasjonalt senter for aldring og helse. Den digitale tjenesten gjør det mulig for kommuner og fylker å se inn i fremtiden basert på forekomstberegninger av demens frem til 2050. Hans eget fylke Innlandet ligger på topp.

- Hvor finner du arbeidsgleden i denne litt triste delen av forskningen?  
- Jeg blir motivert av å få til noe som har betydning for andre. Å jobbe med et viktig prosjekt, skrive en bra forskningsartikkel eller holde et godt foredrag gir stor arbeidsglede. Jeg er så heldig at jeg får mye tilbakemeldinger. Jeg blir sett og hørt, sier mannen som for lengst har sluttet å bruke manus.

Geir Selbæk har et godt rykte, viser en rundspørring: «Alltid interessant å høre på. En usedvanlig god formidler og ekstremt kunnskapsrik. Nytenkende, engasjert, dedikert og med stor arbeidskapasitet», sier kolleger og fagfolk.

Og hvem vet? Kanskje ble arbeidsmoralen hans grunnlagt på besteforeldrenes gård allerede på 1970-tallet? Somrene hjemme i jordbærbygda Lensvik var alltid travle. Som guttunge måtte Geir plukke jordbær, fra konfirmasjonsalderen sto han med høygaffel i siloen. Der nede utnyttet han tida godt.

- Det kunne gå litt tid mellom hvert lass, så jeg tok med meg bøker ned. Slik fikk jeg lest mange av de norske klassikere og mye skjønnlitteratur i siloen, forteller han med et bredt smil.

- Alltid blid, veldig hyggelig, omtenksom og beskjeden, sier folk om deg.

- Oi, oi, men dette med beskjeden stemmer så absolutt. Folk må gjerne tro dette er tullsnakk, i og med at jeg er en del fremme. Men jeg har måttet lære meg noen teknikker for å håndtere sjenansen. Vanen, det å gjøre ting mange ganger, gjør meg mindre nervøs.

Humor, selvironi og fysisk aktivitet er kanskje også blant hans hemmelige våpen. 59-åringen løper mye, elsker å gå langt på ski og har fått smaken på spinning. Men han kan også roe tempoet med tursekk og soppkurv.

Denne høsten har han hatt liten tid til det siste. Han har nettopp levert sitt første bokmanuset til forlaget Kagge. Ikke overraskende handler den om hans spesialfelt forebygging av demens. Underveis har han brukt mye tid på hvordan han kan formulere budskapet sitt på en forståelig og motiverende måte til vanlige lesere uten medisinsk bakgrunn.

Alle budskap om forebygging har en mulig bivirkning, og den handler om skyldfølelse 

- Det hender folk rundt meg spør om vi har godt av å bli tutet ørene fulle av alt som skal gjøres for å forhindre demens. Hvis du for eksempel er overvektig, røyker eller drikker litt for mye, noe det er knyttet skam og stigma til, hjelper det da å få høre at du i tillegg er ekstra utsatt for demens? Dette er helt klart et evig dilemma. Alle budskap om forebygging har en mulig bivirkning, og den handler om skyldfølelse og følelsen av å komme til kort.

- Hørselshemmede bekymrer seg også for egen risiko. Hva kan du si til dem?

- Det er umulig å vite eksakt hva som utløser demens hos den enkelte, så det er ingen grunn for HLFs medlemmer å bli deprimerte eller redde. Når vi kartlegger risikofaktorer er det først og fremst en beskjed til beslutningstakerne, slik at de kan legge til rette på samfunnsnivå.

- Men skulle du få eller ha nedsatt hørsel, har du i hvert fall tilgang på et hjelpemiddel som trolig er forebyggende og som helt sikkert gir økt livskvalitet. Høreapparat er både lett å skaffe seg og sensasjonelt billig. Faktisk helt gratis i Norge. Andre risikofaktorer som arv, fedme, depresjon, høyt blodtrykk eller lav utdanning kan som kjent være vanskelig å gjøre noe med. Men dette er enkelt, sier han og tar seg til ørene, der apparatene knapt er synlige bak en grå og fyldig manke.

Hver gang kona maser seg til at vi skal spille Ligretto, så taper jeg

- Hva gjør du selv for å forebygge demens?

- Ja, nå skal du høre. Jeg har en lang liste som jeg krysser av på hver eneste dag. Ha, ha.

Han vedgår at han tenker en del på forebygging, men vet at etterlevelsen ikke står helt i forhold til kunnskapen. Når han trener, er det fordi han liker å være fysisk aktiv. At han spiser mindre kjøtt og mer grøntfôr enn tidligere, takker han sin vegetardatter for. Trebarnsfar Geir er nemlig familiens kokk.

- Jeg prøver å trene hjernen litt, da, selv om løpet nok er litt kjørt. I jobbsammenheng forsøker jeg å være litt fremoverlent for å lære nye programmer på PC-en. Dessuten spiller jeg spill, noe jeg faktisk ikke liker, fordi jeg hater å tape. Hver gang kona maser seg til at vi skal spille Ligretto, så taper jeg. Men jeg spiller likevel fordi jeg ikke ville bli en sånn raring som ikke vil bli med på nye ting. Vi menn kan lett bli sånne einstøinger når vi blir gamle.

Selbæk kaster et diskre blikk på klokka. Han har snart en ny avtale. Fotografen studerer himmelen, der en ny regnbyge er på vei. Nå haster det med å få tatt utebilder. Selbæk har tatt med seg bysykkelen sin.Med et erfarent grep bretter han den ut og triller bort til byparken før han svinger seg opp på det høye, tynne setet. Han har til og med tatt med seg hjelm.

- Jeg kan godt vise dere at det går an å sykle fort på en sånn sak. Min store drøm er å kunne sykle Birken på den. Det skal være fullt mulig.

Han knepper på seg hjelmen og setter av gårde. Nå kan fotografen trygt ta bilder. Demensforsker Geir Selbæk har nettopp forebygget både hodeskade og leserklager.