Han ser dem som strever

- Tunghørt? Nei. Tunghørt ligner på tungnem, så det bruker jeg ikke.

- Hørselstap? Nei, tap er et negativt ladet ord. Hørselsnedsettelse er bedre.

- Hørselshemmet? Det kan jeg bruke, men med en bevisst tanke bak. Du er i utgangspunktet ikke hørselshemmet, selv om du har en hørselsnedsettelse. Det er i møtet med samfunnet du blir hørselshemmet.

Døv? Ja, det er et ord jeg bruker når jeg snakker om tegnspråklige døve. Det bruker de også om seg selv.

- Normalhørende? Nei, det bruker jeg ikke. Det betyr jo at hvis du ikke hører normalt, så er du unormal. Jeg foretrekker begrepet typisk hørsel.

«Ordleken» mellom journalist og intervjuobjekt viser at det ikke bare er medlemmene i Hørselshemmedes Landsforbund (HLF) som er opptatt av begreper. Hvis du heter Patrick Kermit og har viet mye av arbeidslivet på å forske på funksjonsnedsettelser, så har du stor respekt for den som strever.

- Ord betyr mye mer enn bare ord. Ordene vi bruker gir sterke signaler om holdninger, påpeker Kermit.

Din Hørsel intervjuer ham hjemme i en utvidet lunsjpause i toppetasjen på en nyrenovert jugendbygård i Trondheim. Hit flyttet han og kona Sidsel i sommer etter at redet forlengst var tømt i eneboligen på Byåsen.

Fra sin mintgrønne stue har de utsikt over Nidelva, Studentersamfunnet, deres felles arbeidsplass NTNU og det som ellers er verdt å se av byen. Kermit serverer sjokolademuffins og te i store mengder, og ved føttene hans ligger Alba og følger med. Dagen før var Kermit og den engelske setteren på rypejakt i Rørostraktene. Her har familien et lite feriested.

- Det ble ingen ryper på oss, men vi fikk oss en fin tur, ikke sant? Kermit klapper den prikkete pelsen og forteller at friluftsliv, jakt og fiske er en viktig kilde til avkobling.

- Mange har motforestillinger mot jakt, og det har jeg en viss forståelse for. For min del får jeg økt respekt for både dyrene og naturen av å drive med jakt. I motsetning til andre dyr som inngår i vårt altfor høye kjøttforbruk, så lever viltet i det minste et fritt og godt liv. Inntil jeg kommer.

Kermit ler kort før han blir streng i stemmen. - Alba, på plass! Hvis du ikke legger deg ned nå, så kommer det til å stå i Din Hørsel at jeg ikke har kustus på hunden min!

De siste fem årene har Kermit samarbeidet med HLF om flere prosjekter. Han er blant annet styremedlem i HLF Utvikling, som driver med utadrettede tjenester og nasjonale hørselsprosjekter.

Kermits forskning blir hyppig sitert i det hørselsfaglige miljøet og har bidratt med viktig dokumentasjon for HLF i dialogen med myndigheter og politikere. I 2018 kom Kermits rapport «Hørselshemmede barn og unges opplæringsmessige og sosiale vilkår i barnehage og skole». Her får skolen strykkarakter for hvordan den tilrettelagte opplæringen fungerer i praksis. Mange elever blir ekskludert, ikke inkludert, på grunn av mangel på fagkompetanse, få ressurser og mangelfull tilrettelegging. Prisen for alle unnlatelsessynder er det de hørselshemmede elevene som må betale, fastslår Kermit: Som gruppe gjør de det faglig dårligere enn sine jevnaldrende på skolen. De er mer ensomme og strever mer sosialt, helt fra barnehagealder.

- Enkelte barn har ikke en eneste god venn. Mye av det som forsterker utenforskap og mobbing er resultat av prosesser skapt av voksne som ikke griper inn og som lar ting passere. Og konsekvensen? Barn som opplever utenforskap og utrygghet i hverdagen, kan begynne å tro de er mindre verdt enn andre mennesker. Dette kan ramme både selvbildet, læringsutbyttet og karakterene. Det er viktig for alle mennesker å føle seg som en del av flokken.

- Hva kan vi gjøre for å løse disse problemene?

Nå er Kermit inne på det temaet som engasjerer forskerhjertet hans alle mest. Kroppsspråket og stemmen blir ekstra tydelig, og han lekser opp:

- Inkluderende praksis i skolen handler egentlig om ganske enkle grep, som lærerne kan gjøre allerede i morgen. Regel nummer én: Ikke slurv med mikrofonbruken! Bruk den uten at elevene selv må be om det. Regel to: Pek først og forklar etterpå, og snu deg mot klassen når du snakker. Regel tre: Plasser elevene i hestesko i stedet for buss, slik at alle elever ser hvem som snakker. Sist, men ikke minst, snakk én om gangen. Umulig? Slett ikke. Dette lærte vi under koronaen, da vi måtte kommunisere via videomøter. Da ble én-om-gangen-regelen det eneste som fungerte for å få en fornuftig dialog.

Det gjør inntrykk når elevene forteller at de må hvile etter skolen på grunn av støy og hodepine.

 

Som en del av forskningen sin har Kermit intervjuet mange hørselshemmede barn og ungdommer de siste 15 årene. Samtalene gjør inntrykk, særlig når de åpner seg om hvordan de egentlig har det.

- Jeg må være profesjonell og kan ikke vise egne følelser. Av og til må jeg skjerpe meg skikkelig for å holde maska. Det gjør inntrykk når elevene forteller at de hver dag må hvile etter skolen på grunn av støy og hodepine. De forteller at de ofte later som de hører det som blir sagt for å gjøre det mindre pinlig for andre. De vil ikke være annerledes, og mange skjuler egne problemer for å skåne andre, også sine foreldre. Hørselshemmede barn og unge får ingen anerkjennelse for det usynlige ekstraarbeidet de gjør hver eneste dag. Jeg kan ikke annet enn å føle stor og dyp respekt for alt de likevel får til.

Patrik Stefan Kermit, som er hans fulle navn, har selv litt erfaring med å være annerledes. Han er født i København og flyttet med foreldrene og sine to småbrødre til morens hjemby Tromsø da han var fire år.

- Jeg snakket altså dansk før jeg lærte norsk. Med dansk far og norsk mor hadde jeg et bein i hver kultur. Det var både en ressurs og til tider en utfordring. Jeg klarte aldri å slutte å skarre på r-ene, så derfor har jeg denne litt spesielle Tromsødialekten. Men jeg var ikke alene om å være litt annerledes. En del av elevene i klassen min kom fra de kommunale ghettoene i byen og hadde ganske tøffe oppvekstsvilkår. Først i voksen alder har jeg skjønt at vi unger passet godt på hverandre. Det var en sterk solidaritet i barnefellesskapet, som gjorde at også jeg ble tolerert. Kanskje ville ikke dette vært like lett på en skole med et veldig homogent og borgerlig miljø.

Kermit forteller at alle i Tromsø slet med å uttale hans litt unorske navn. Patrick ble ganske fort omdøpt til Pat.

- Jeg ble aldri mobbet for navnet, heller ikke da Postmann Pat kom på barne-tv. Han gjorde det faktisk lettere for meg, fordi Pat da ble en etablert navneforkortelse, sier Kermit med en selvironisk latter som kan minne om en knirkende låvedør. Det må journalisten kommentere.

- Ja, jeg har nok en litt spesiell latter har jeg hørt. Knirk, knirk.

- Som person er jeg stort sett blid og positiv. Jeg har da heller ingen grunn til å være noe annet. I døvemiljøet har jeg faktisk et eget navnetegn, som jeg er litt stolt av. Det er avledet av tegnet som betyr smil.

Han demonstrerer Patrick-tegnet ved å dra høyre pekefinger fra venstre til høyre munnvik.

Kermit kan takke sine døve besteforeldre i Tromsø for at han allerede som barn fikk kjennskap til tegnspråk. Hørsel ble tidlig et viktig tema.

- Hvis jeg teller opp alle i slekta med hørselsnedsettelse, så er det såpass mange at det tyder på at det er en genetisk faktor her.

- Hvor redd er du for din egen hørsel, eller at barn og barnebarn skal få hørselsutfordringer?

- Vel, jeg skal være den siste til å bagatellisere utfordringene man møter i et lydbasert samfunn med nedsatt hørsel. Jeg passer godt på min egen hørsel, som nok er ganske typisk. Jeg går for eksempel aldri på jakt uten hørselsvern. I dag fins jo disse små og dyre formstøpte, som fungerer omtrent som et høreapparat, og som demper lyder som er skadelige. Når det gjelder eventuelle etterkommere med hørselsnedsettelse, så er ikke det noe jeg bekymrer meg for så lenge dette barnet får muligheten til å utvikle det beste i seg som menneske. Det er ikke noe som forutsetter typisk hørsel. Forhåpentligvis vil vi i fremtiden ha fjernet enda flere av de diskriminerende barrierene som mennesker med hørselsnedsettelse må streve med i dag.

Han har stor respekt for besteforeldrenes skjebne i en tid der tilfeldigheter avgjorde hva slags liv de fikk.

- Ti år gammel ble morfar Julius sendt fra Tromsø til døveskolen her i Trondheim, og her var han til han ble konfirmert. Én gang i året fikk han reise hjem, og det tok flere døgn med Hurtigruta. Det må ha vært tøft, men han fikk i det minste skolegang og et yrke. I hele sitt liv jobbet han som baker. Mormor Aslaug ble ikke sendt på døveskole og fikk aldri ordentlig skolegang, noe som preget hennes liv i form av dårlige lese- og skriveferdigheter.

Han forteller at både moren og tanta hans ble tegnspråktolker. Unge Kermit fikk også en del tolkeoppdrag, uten opplæring.

- Det var stor tolkemangel i byen, så jeg ble hyret inn til mange store oppdrag. Jeg trodde i mange år jeg var flink, noe som viste seg å være helt feil. Da jeg senere kom inn på universitetet og tok tegnspråk- og tolkeutdanning i 1995, skjønte jeg hvor elendig jeg hadde vært. Det var de jeg tolket for som var dyktige, og ganske tålmodige, mens jeg var arrogant nok til å tro at jeg kunne det språket som de brukte flytende. Å innse hvor feil jeg hadde tatt er kanskje en av de viktigste leksene jeg har lært her i livet, sier Kermit, som i mange år underviste på tegnspråkutdanningen i Trondheim.

God språkopplæring for hørselshemmede og døve har alltid engasjert ham. I 2010 tok han doktorgrad på etiske aspekter ved cochleaimplantering (CI) av barn i en tid der deler av døvemiljøet så på CI-operasjoner som en trussel mot døvekulturen, ja nærmest et folkemord. Kermit merket at mange var kritiske til forskningen hans.

Jeg har alltid hatt dyp respekt for de valgene foreldre gjør, uansett språkvalg.

- Jeg fokuserte mest på språk og konkluderte med at CI-opererte barn bør få mulighet til å lære både tegnspråk og talespråk. Den konklusjonen står jeg fortsatt ved, fordi det å være tospråklig kan gi barna et verktøy til å holde egen fremtid åpen. Men jeg har alltid hatt dyp respekt for de valgene foreldre gjør, uansett språkvalg. Jeg håper ikke jeg blir så arrogant som forsker at jeg tror jeg kan finne frem til ett svar og sette to streker under. Livet er sammensatt.

Han etterlyser mer forskning på hvordan det er å leve med nedsatt hørsel og mener vi vet for lite om hvordan hørseltap påvirker helsen.

- Jeg er spesielt opptatt av den daglige kampen mange sliter med alene. Det å forstå hva den gjør med den enkelte og hva slags risiko dette utgjør også for den psykiske helsen er viktig å få frem. Mange legger ned en enorm innsats som er usynlig for omverdenen.

Det siste året har Kermit ledet prosjektet Ung-Hørt i regi av Mental Helse Ungdom. Målet har vært å vise hvordan hørselshemmede ungdommer blir møtt av hjelpeapparatet når de strever psykisk. Den ferske intervjustudien viser at de føler seg lite ivaretatt og at møtet med psykiske helsetjenester er vanskelig. Her, som på mange andre samfunnsområder, handler problemene om manglende teknisk og praktisk tilrettelegging og lav kunnskap om hørsel.

- Mange har opplevd diskriminering og utestengelse som har medført psykisk uhelse. Da er det ekstra ille at de føler seg lite velkomne av det systemet de oppsøker for å få hjelp, sier Kermit.

Folk som har jobbet med Kermit beskriver ham som en person det er lett å samarbeide med. «Positiv, engasjert og kunnskapsrik», er ord som går igjen. «En viktig stemme innen hørselsfeltet, både for hørselshemmede barn og unge og deres foreldre».

- Hvordan vil du selv beskrive deg som person?

- Tja, jeg er ganske selvkritisk, på godt og ondt. På ondt kan det gå litt utover selvfølelsen, men jeg synes det er viktig å ikke miste bakkekontakten som forsker. Ellers er jeg en nokså ekstrovert type og jeg tenker best når jeg snakker samtidig. Jeg har alltid beundret mennesker som kan sitte helt stille på møter, og plutselig åpner de munnen og sier noe veldig kortfattet og glupt. Det klarer ikke jeg så ofte, ler Kermit, som blant annet underviser vernepleierstudenter på NTNU om funksjonsnedsettelser.

- Mye av det jeg forsker på og jobber med er ikke spesielt hyggelig. Men jeg må likevel si vi beveger oss fremover, selv om det går sakte. Jeg mener det er grunn til å være optimist. Bare det å ta bussen i dag, sammenlignet med for ti år siden, viser at verden går fremover for hørselshemmede. I dag blir stoppestedene annonsert og vist på skjermer, også her i byen.

- Hva er du mest stolt av i livet ditt?

- Det er et veldig vanskelig spørsmål, fordi det er mye jeg er fornøyd med her i livet. Men jeg må nok ta det som er nærmest, og da handler det om to voksne sønner som har skikket seg godt her i livet. Men kona mi Sidsel skal ha mye av æren for det, altså. Kanskje opptil 80 prosent, så kan jeg ta de siste 20!