Jan fikk Hilde til å glemme tinnitusen

Hvaler i Østfold: -Her ser vi hvor de ulike postene er gjemt i terrenget. Noen ganger finner vi et lite rør, andre ganger en stor boks. Noe av spenningen med geocaching er at vi aldri vet hva vi finner.

Hilde Albeck og Jan Torp Pharo peker ivrig på en liten GPS-skjerm, der de står på et minifjell i Skjærhalden sentrum med utsikt over Hvalerøyene. Akkurat her fant Jan sin aller første post eller cache - uttales kæsj - for noen år siden. Så langt har han funnet nærmere 3000 cacher, mens Hilde ligger tusen funn bak. Antall funn er likevel ikke det primære når de to driver med denne digitale varianten av turorientering med naturen som spillkart. 

-Det viktigste er å komme seg ut og ha noe annet enn tinnitus å tenke på. Faktisk snakker vi ikke om tinnitusen vår når vi jakter på cacher, forteller de to turkamerater.

Hilde beskriver den første tiden med tinnitus som grusom. Den høyfrekvente lyden på venstre side kom som kastet på høsten 2014 etter en tøff periode med en smertefull akillesskade, mye jobbing og to tette dødsfall i familien.

-Jeg hadde hørt skremselshistorier om tinnitus og viklet meg fort inn i katastrofetanker. Jeg ble veldig redd og begynte å gruble på hvordan jeg skulle holde ut dette resten av livet. Livsgleden forsvant, jeg fikk angst og mistet troen på fremtiden. I tillegg var jeg desperat etter å finne en behandling, forteller Hilde, som sammen med ektefellen Heinz driver Botne gartneri på Hvaler.

Gjennom NAV fikk hun plass på mestringskurs for tinnitusrammede, først ved Unicare Landaasen i Oppland, deretter ved HLF Briskeby i Lier.

-Kursene var nyttige, særlig det på Briskeby, men jeg følte meg litt overlatt til meg selv etterpå og trengte noe mer.

Oppslag på legekontoret

Dette «noe mer» skulle vise seg å dukke opp i form av et oppslag hos fastlegen våren 2015 med oversikt over lokale likepersoner i HLF. Under diagnosen tinnitus fant hun navnet Jan Torp Pharo.  

- Jeg ble så glad over å oppdage at det fantes en likeperson med tinnitus her på lille Hvaler. Jeg var ikke alene. Deg var jeg jo til og med på hils med, uten å vite at vi hadde et felles problem, sier Hilde til sin redningsmann.

Da Hilde tok kontakt, var Jan forholdsvis nysertifisert likeperson med kontordag på kommunehuset én dag i måneden. Her hadde han etter hvert mange samtaler med Hilde. De hadde også en del kontakt på telefonen. Jan var aldri mer enn en sms unna.

-Det ga enorm trygghet å ha en person i nærmiljøet som hadde lært å leve med tinnitus. Du ble et viktig holdepunkt, som jeg kunne ta kontakt med hvis jeg lurte på noe. Og så har du jo så god peiling på tekniske ting, skryter Hilde.

Etter noen måneder spurte Jan: «Du skal ikke begynne med geocaching, da, Hilde? Det er det som holder min tinnitus unna».

Hilde ble nysgjerrig, dro hjem og googlet, lastet ned en app på mobilen og klarte nokså raskt å finne sin første post.  

-Jeg var stolt over å fortelle om mitt første funn og ble vel egentlig hektet fra første post. Det tok ikke lang tid før jeg begynte å mase om kurs, slik at jeg kunne lære mer, minnes Hilde. Jan humrer i skjegget.

Hvaler-ekspressen

Det endte med at han arrangerte nybegynnerkurs i geocaching på kommunehuset. Siden har både han og Hilde vært sentrale i det sammensveisede jaktlaget av geocachere som kaller seg «Hvaler-ekspressen». Også Jans kone Anne er blant de åtte-ti entusiastene i alderen 40 til 75 år som gjerne treffes et par ganger i uka, har årlig adventskalender-jakt og som til og med har vært på geocaching-camp i Tyskland.

-Kan dere forklare hva som gjør geocaching så spesielt?

- Vi kommer oss ut i naturen på ukjente steder både lokalt og der vi ellers måtte befinne oss. Dette fins jo over hele verden. Postene er ofte plassert på steder med flott utsikt, fornminner eller andre ting som er verd å se. Det kan også hende at vi må løse en rebus for å finne dem, så vi får aktivisert både kroppen og hjernen. Med denne hobbyen har jeg også fått nye digitale ferdigheter. Det er stadig noe nytt å lære og finne, sier Hilde.

Se video av Hilde og Jan på geocaching-jakt her

Det beste med hobbyen er likevel effekten den har hatt på livsgleden og tinnitusplagene.

- Det var etter Jan introduserte meg for geocaching at ting begynte å snu og jeg kom meg ut av det som var blitt en ond sirkel. Familien min merket stor forskjell. Min eldste datter sa det så treffende: «Mamma, du har blitt et helt nytt menneske etter at du begynte med geocaching, du!» Det er ikke slik at jeg er blitt kvitt tinnituslyden. Den er der fortsatt, og enkelte kvelder og netter kan være ille. Men jeg er ikke redd og vet det går over. Før hadde tinnitusen kontroll over meg, nå er det jeg som har kontroll over den.

Tinnitus-veteran Jan nikker gjenkjennende. Den pensjonerte sivilarkitekten har levd med tinnitus i flere tiår, trolig på grunn av støyskader i ung alder.

-Jeg hadde et mer langsomt forløp enn Hilde. Det kom gradvis, men jeg vet så absolutt hvordan hverdagen kan være når ulyden får for stort fokus. For meg var mestringskurset på Briskeby til stor hjelp, forteller Jan.

Etter at han ble pensjonist ble det ekstra viktig for ham å engasjere seg i nye prosjekter, dermed geocaching, HLF og likemannsarbeid.  Jan er i dag en av 600 likepersoner spredt rundt omkring i Norge som har blitt kurset av HLF. (se faktaramme).

-Hvordan føles det å ha «reparert» en annen som sliter med tinnitus?

-Det er hyggelig å høre at en jeg har hatt samtaler og kontakt med opplever bedring eller at ulyden er blitt lettere å leve med. Det gir litt tilfredsstillelse hver gang jeg får slike tilbakemeldinger. At Hilde har blitt så ivrig på geocaching er ekstra moro.

Jan er også glad for at han har klart å få henne inn på enda «arena», nemlig HLF.

-Jan fikk lurt meg med på et møte i lokallaget, og der ble jeg spurt om å ta sekretærvervet. Jeg valgte å si ja. Å engasjere seg i HLF har vært både meningsfullt og lærerikt, forsikrer Hilde, sekretær i HLF Fredrikstad og omegn på fjerde året.