Jenta på "lissomlasset"

- Du får ikkje lov til å framstille meg som noko offer i dette intervjuet, altså! Det har aldri vore synd i meg. Men det må ikkje bli skrytete, heller, sier Inger Anita Herheim med vekt på ikkje og aldri.

Premissene er lagt for det som skal bli et tre timer langt intervju. Det starter med en solbrun velkomstklem på Voss stasjon. Inger Anita har nettopp vært to uker på Tenerife sammen med ektemannen Lars. Der har de kost seg skikkelig. De har blant annet løpt lange turer før frokost hver eneste dag. Det forplikter å ha yrkestittel fysioterapeut. I tillegg har dama ekstra batterikapasitet.

Hvem er så denne energibunten av en 62-åring? Inger Anita Herheim vokste opp i bygda Vossastrand på Vestlandet som eldst av fem søsken. At hun hadde et stort hørselstap, trolig medfødt, ble først fanget opp i slutten av første skoleår. Hun fikk etter hvert høreapparat. Ett, ikke to, selv om hørselstapet var like stort på begge sider. Det godt synlige apparatet ble fort kilden til det som skulle bli mange år med mobbing. I flere år lå det stygge apparatet, som også hadde stygg lyd, nederst i sekken.

Hørselen min var aldri noe tema hjemme

Bortsett fra at hun fikk plass nærmest lærerkateteret, var det ingen tilrettelegging eller spesialpedagogisk støtte på skolen. Inger Anita brukte alle sine krefter på å lytte for å henge med faglig og sosialt. Det resulterte i mye hodepine, anspent muskulatur, søvnproblemer, angst og fortvilelse. Som så mange andre hørselshemmede barn på 1960- og 70-tallet ble hun ansett som lite skoleflink fordi hun strevde i visse fag. Heller ikke foreldrene forsto hvor inngripende hørselsvanskene hennes var.

-Hørselen min var aldri noe tema hjemme. I den grad den ble nevnt, var det fordi jeg uttalte en del ord feil. Jeg sa for eksempel plyseplesk i stedet for sylteflesk. Det syntes de andre var morsomt.

At hun klarte å fullføre skolen med stadig dårligere hørsel, var ingen selvfølge. Enda tøffere skulle kampen for å få lov til å ta fysioterapiutdanning bli. Den saken kommer vi tilbake til.

Inger Anita byr på kaffe og wienerbrød i det man fort kjenner er et hjem med behagelig lydmiljø. Her har tre barn vokst opp med en mamma som måtte høre med øynene og lese på munnen. Dørene i det arkitekttegnede huset hadde de første årene glass ned til gulvet, slik at hun skulle «se» alle lyder. Først i 2003 fikk hun sitt første cochleaimplantat (CI). Da hadde taleforståelsen med høreapparater lenge vært borte.

- Vi har gjennomgående trepanel i alle rom bortsett fra våtrommene, så akustikken er god, ja. Veggene er det jeg som har malt. Mange ganger.

Hun kaller malingen for en hypnotisk greie. Innimellom de duse gråtonene har hun dratt litt på med farger. En jordfarget vegg her, en sjøgrønn vegg der.

- Jeg blir aldri lei eller helt ferdig med denne malingen. Sånn har jeg det med bærplukking og fisking også.

I det ene hjørnet står hennes brune stressless. Den lyver på alderen. Selv om den er over 20 år, ser den flunkende ny ut.

- Sjelden i bruk, ler eieren.

Ja, for hvordan skal hun egentlig ha tid til å sitte i ro? I 30 år har hun drevet Voss Fysioterapi, der hun jobber langt over 100 prosent stilling. Ventelistene bare øker av pasienter i alle aldre som strever psykisk og fysisk. Hun har også en nøkkelrolle i behandlingen av hørselshemmede barn og voksne i distriktet. Når Inger Anita ikke er opptatt med pasienter, er hun på farten. Sykler, løper, padler, går på ski eller er på tur.

Selv når hun intervjues, tar hun oss med på tur. Rettere sagt fagtur, der hun forklarer sammenhenger mellom det fysiske og det psykiske, hvordan tanker og følelser setter seg i kroppen, og hvordan pust og bevegelse kan løsne opp. Dette er hennes spesialfelt og hjertebarn.

Hun tilhører det første kullet med fysioterapeuter som tok videreutdanning i psykomotorisk fysioterapi i Norge. Senere har hun tatt etterutdanning med kognitiv terapi og traumebehandling. Hennes egen bakgrunn har vært en viktig motivasjon for faglig retning.

I hørselsmiljøet omtales Inger Anita Herheim som pioner både når det gjelder oppbygging av CI-rehabilitering og balansetrening. Hun har holdt mange kurs for Hørselshemmedes Landsforbund (HLF), både sentralt og lokalt.

Det triste er at mange barn har det slik i dag også

For akkurat ti år siden gjorde hun det modigste hun har gjort i hele sitt liv ved å dele sin egen historie. Boka «Vågestykket» er en hjerteskjærende beretning om voksnes kunnskapsmangel og unnfallenhet og om et ensomt barns desperate forsøk på å henge med. At hun ble god på munnavlesning, ble redningen de årene hun ikke brukte høreapparat, og etter hvert som de ikke dugde lenger. I boka beskriver hun hvordan hun var med «på lissom» i timene og friminuttene. «Jeg hørte ikke hva de andre sa, men lo når de andre lo, hørte med øynene, leste kroppsspråk og forsøkte å sette sammen ord og mening. Jeg var med på lissomlasset», skriver hun. Begrepet er senere adoptert av forskere for å beskrive utenforskapet hørselshemmede elever opplever.  De er med, men bare på lissom.

- Det triste er at mange barn har det slik i dag også. Til tross for at vi dag har både mye kunnskap og mange hjelpemidler, vet vi at hørselshemmede sliter på skolen fordi de ikke får tilrettelegging. Hva forstår egentlig hjelpeapparatet? undrer Inger Anita.

Hele sitt liv har hun vært opptatt av språk. Som barn skrev hun dagbok, og hun pugget ordbøker og sang engelske tekster foran speilet for å lære seg riktig uttale. Hun har imponert mange hørselsleger og pedagoger med sin feilfrie vossadialekt.

- Når du ikke kan høre konsonanter og har en dialekt marinert i vanskelige sj-lyder, så blir det vanskelig, ja. Vet du hvordan vi sier 17. mai her i Voss? Saukjande mai!

Det er ikke bare uttale som engasjerer hennes språkinteresse. Hun er opptatt av ordenes betydning og signalene de sender ut.

Drit er et godt og beskrivende ord

-Ta for eksempel ordet utfordring, som alle bruker i dag. Vi bruker det også om nedsatt hørsel. Jeg liker ikke ordet hørselsutfordring, fordi det blir for snilt. Som om dette dreier seg om en liten greie vi skal finne løsningen på selv. Jeg mener ordet undervurderer de vanskene nedsatt hørsel skaper, der vi sitter i et vakuum av lyder og ikke får med oss det som blir sagt. Da har vi et problem og en hemning, og det er noe drit!

«Mamma, du som har en sånn profesjon, kan ikke si drit!», har hennes voksne unger sagt litt spøkefullt.

- Men jeg er litt glad i det ordet, jeg. Drit er et godt og beskrivende ord.

Det var ikke gitt at Inger Anita skulle få et langt yrkesliv som fysioterapeut. Hun var åpen om at hun var tunghørt, da hun søkte om plass på Fysioterapihøgskolen i Bergen på begynnelsen av 1980-tallet. I avslagsbrevet heter det: «Selv om søkeren oppfyller krav til studieplass, får hun avslag på grunn av sitt store hørselstap».

En kamplysten Inger Anita valgte etter en stund å involvere HLF, som tok saken videre til Kirke - og undervisningsdepartementet. Hun skrev selv en klage dit, men departementet mente høgskolen måtte avgjøre saken, og skolen sto fast på sitt nei.

Først etter at saken ble kjent i mediene, og hun fikk et møte med rektor, etterfulgt av behandling i høgskolestyret, snudde skolen. Fikk hun noen beklagelse eller hjelp med tilrettelegging? Absolutt ikke. I opptaksbrevet het det at «skolen ikke skulle ha noen ekstrabelastninger med å ta henne opp som student, hverken praktisk eller økonomisk. Hun måtte klare seg uten tekniske hjelpemidler og fikk ikke stille krav til foreleserne utover å opplyse om at hun hørte dårlig. 

Med et hørselstap på 100 dB måtte Inger Anita ta i bruk kreative metoder for å komme seg gjennom studiet. Og det klarte hun.

- Den gangen tenkte jeg ikke at dette var et ekstremt krav fra høgskolen, fordi jeg alltid har måtte klare meg selv. I dag ville nok høgskolens manglende vilje til å la studenten få bruke nødvendige hjelpemidler, vært lovstridig.

Jeg har alltid hatt en veldig sterk stå-på-vilje

62-åringen har mange tanker om hvorfor det har gått bra med henne her i livet, til tross for mye motgang. Hun forteller om en sterk indre motivasjon til å strekke seg, mestre og lære, og trekker fram mange gode hjelpere: Den nye læreren hun fikk i 4. klasse, hørselslegen på Haukeland, forståelsesfulle venner, medstudenter og Lars. Hun snakker også varmt om HLFs Briskeby videregående skole, der hun fikk tettet faglige hull fra ungdomsskolen. I dette skolemiljøet opplevde hun for første gang å bli inkludert.

- Men, understreker Inger Anita: -

- Hvis jeg skal være ærlig, så er det særlig én person som jeg kan takke for at det gikk bra. Det er meg selv. Hadde jeg bare syntes synd på meg selv, hadde jeg overlatt til andre å ordne opp. Da hadde jeg ikke kommet meg videre i livet. Jeg har alltid hatt en veldig sterk stå-på-vilje. Kanskje litt irriterende sterk noen ganger? Eller hva, Lars?

Vossagutten, som hun forelsket seg i allerede som 19-åring, stikker sin grå hårmanke ut av kjøkkendøra.

- Hva som er din verste egenskap? Det må være at du er veldig sta.

- Og hva er Inger Anitas beste egenskap, da?

- Hun gir ikke opp og er veldig målbevisst. Fordi hun er så sta!

Inger Anita slår seg på lårene, mens latteren triller utav henne.

I alle år har hun vært opptatt av fysiske følgetilstander av nedsatt hørsel. Nå spretter hun opp av sofaen for å forklare med hele kroppen hvordan selve kroppsaksen kommer ut av water ved sansetap. I elleve år holdt hun balansekurs sammen med audiopedagog Siri Skollerud på det som i dag heter HLF Rehabilitering.

- Nedsatt hørsel gir så mye stress og spenninger i kroppen at det medfører balansetrøbbel. Dette er det viktig at folk vet, slik at de blir motivert til å trene. Selv trener jeg balanse i alt jeg gjør. Ser rett frem når jeg går, ikke ned i bakken. Står på ett ben når jeg tar på meg sokker eller pusser tenner. Støtter meg ikke når jeg reiser meg fra sittende stilling, ramser hun opp.

For meg er det dødsviktig å være alene

Denne dama nøyer seg likevel ikke med å stå på et ben under tannpuss når hun skal utfordre balansen. Hun er ei uredd og sterk «fjellgeit», avslører turbilder. Inger Anita på fjellski i svimlende høyde over Sognefjorden, på Oksen i Hardanger, solbrun i bikini i de høyeste Lofotfjellene. Høyt og luftig og stille. Det er her hun hun trives best, og hun nyter gjerne naturen i eget selskap.

- I dagens samfunn er det støy overalt. Vi lever med et støyfilter av musikk, alarmer og bippelyder fra apparater og små skjermer, som legger seg over taleområdet. Vi får aldri et hvilepunkt. På hytta vår i fjellet kan jeg være alene i dagevis. «Er du ikke redd?» Spør folk. Hvem skal jeg være redd for når jeg er alene, da? Svarer jeg. Vi omgir oss med så mye lyder og så mye folk at vi blir vi redde for å være alene. I mitt eget selskap har jeg ikke mer lyd rundt meg enn den jeg selv lager. For meg er det dødsviktig å være alene. Alenetid er like viktig som å sove.

- Er det ingen ting du er redd for?

- Nei, egentlig ikke. Jo, forresten. Jeg synes det er skummelt å stå i en leddet dobbelstige opp mot et møne. Da har en ingen kontroll over om underlaget stigen stå på er støtt. Og så er jeg redd for denne offerrollen. Den er livsfarlig.