Kine bruker humor mot tinnitus

«Her er det vinter. Hugs stillongs, lue, skjerf, vottar, vintersko og tjukk-jakke. Eg kjem så fort eg kan. Ok? Kine».

Som en omsorgsfull mor sender Kine Hellebust SMS dagen før intervjue. Det er viktig at journalisten fra Din Hørsel hverken skal fryse eller falle på rattatta under oppholdet i Bodø, der Kine har bodd de siste seks årene. Her har hun alt hva en multikulturell harstadværing kan ønske seg: Trivelige innbyggere, et inkluderende kunstnermiljø, eget kunstverksted og ikke minst nærhet til sjø og fugleliv.

Hun insisterer på å vise fram Bodøs maritime stolthet, Jektefartsmuseet, og ramser opp årstall, navn og hendelser, før hun trer på seg sydvesten og trasker på lette føtter ned til sjøen for å bli fotografert. Kjærligheten til havet har fått ekstra verdi etter hvert som tinnitusen hennes har blitt mer høymælt. Hun sovner til bølgeskvulp hver eneste kveld.

- Æ kan godt vifte litt med vingan førr dæ. Sånn! Eller, kanskje æ ska gjemme mæ bak den stein der borte?

De har så inderlig rett de som kjenner henne: Hysterisk morsom, mye energi og sterk innlevelse. Ikke rart at alle barn elsker henne. Kine Hellebust er rockestjerne enten hun har lesestund for barn på et bibliotek, eller hun kommer på overraskelsesbesøk til grandtantebarnet Edias (3) «nerri» Oslo.

- Æ bli nok ikkje skikkelig voksen før æ e dau, ler hun før hun plutselig oier og peker på en liten svart prikk oppe på himmelen. At det dreier seg om havørn, ser hun på lang avstand.  

Kine, som er døpt Anne Katrine, ble landskjent i rollen som skurken Randi i TV-seriene om Pelle Parafins Bøljeband, som gikk sin seiersgang på 1980-tallet. I nesten ti år revyskuespilte hun for fulle hus i det populære Tramteatret. Senere gikk hun sammen med nå avdøde Anne Nyutstumo og Liv Aakvik om å etablere A/S Dameteater og Søn med blant andre Bård Skift og Anders Rogg som musikalsk påheng. I mellomtiden hadde sangkarrieren hennes fått et solid løft med den folkekjære sangen «Det hainnle om å leve», som hun og Anders Rogg utga på album i 1984.

Jeg var så nervøs at jeg skalv og svettet

- Å turnere og opptre var fint. Men oppmerksomheten rundt, folk som skulle ha autografer, ville snakke med meg og bli tatt bilde av, det var slitsomt etter hver jobb. Som ung var jeg sjenert og likte dårlig å bli midtpunkt. Det forfulgte meg i mange år.

Kines første soloopptreden forgikk på et kulturarrangement for ungdom i Harstad. Hun var 14 år og stilte på scenen med lånt gitar.

- Jeg var så nervøs at jeg skalv og svettet, mens jeg fremførte «Come and sing a simple song of freedom» med egenkomponert melodi. Jeg hadde jo bare lært meg tre-fire grep, flirer hun.

Nerver og sjenanse til tross, det var musikk og underholdning hun ønsket å satse på her i livet. At det hadde sin pris å jobbe blant høyttalere og forsterkere i en tid med null oppmerksomhet på støyskader og lydgrenser, merker hun i dag.

- Som sangartist måtte jeg også være med på lydprøvene til de andre musikerne. Hørselsvern var det ingen som tenkte på. Vi hadde ikke sånne fine, formstøpte ørepropper som fins nå. Det var ikke bare jeg som fikk øresus i Tramteatret.

Ja, ja, øresus har æ hatt før, så detta går nok over

Hun husker godt hvordan hennes egen tinnitus debuterte en sensommerdag i 1986. Hun var på vei fra tannlegen sin, da hun plutselig hørte en lyd på høyre side.

- Det var en sånn tynn ulelyd, og jeg stoppet opp i Waldemar Thranes gate og kikket meg rundt. Jeg skjønte snart at lyden ikke kom utenfra. "Ja, ja, øresus har æ hatt før, så detta går nok over". Men lyden forsvant aldri, sier hun om det som nå har blitt et 35 år langt «ekteskap».

I det siste har det også dukket opp en ny og irriterende tilleggslyd, særlig etter dager med mye stress. Hun styrer unna folksomme steder med mye støy når dagens mange avtaler og gjøremål er unnagjort. Hun vil heller hjem til tekopp, godstol og ei bok. TV har hun ikke hatt på mange år.

- Jeg trenger stillhet og ro, og det hjelper å bruke høreapparater. Tinnitusen blir svakere med disse to i ørene.

Hun har opplevd både det verste og det beste fra norsk hørselsomsorg. Det første møtet med en øre-nese-halslege endte med tårer.

- Både farfar og faren min hadde forkalkninger i mellomøret og fikk gradvis svekket hørsel, noe jeg selv tror jeg har arvet. Dette nevnte jeg til en ørelege jeg var hos på Ullevål for mange år siden.

«Du har sannsynligvis forkalkninger i sneglehuset, og da blir du døv. Sånn er det, bare». For en idiooot av en lege! Hva slags hjelp skulle dette være? Selv satt jeg der vettskremt med øynene fulle av tårer.

No må du få dæ høreapparat. Du ser jo helt fjåttat ut!

Etter denne opplevelsen ble hørsel et skummelt ikke-tema for Kine, og hørselen ble gradvis dårligere. Til slutt valgte ei god venninne å gi klar beskjed.

«Kine, no høre du så dårlig at du sett som ei gammel kjerring med handa bak øret. No må du få dæ høreapparat. Du ser jo helt fjåttat ut!».

- Jeg er glad jeg gjorde som hun sa og fikk skaffet meg høreapparater. Det var flott å endelig kunne høre, selv om jeg slet mye med utslett og kløe i øregangene. Heldigvis fikk jeg topp service på hørselssentralen i Harstad. Også her i Bodø har jeg fått god hjelp. Jeg har fått nytt supermoderne apparat, som står ved siden av senga mi og lager bølgelyder, som jeg sovner til om kveldene. Nesten som å ligge på ei strand på Maldivene, forteller hun om hjelpemiddelet fra Nav, som kalles maskerer.

Å intervjue Kine Hellebust er som å stadig bli slengt inn i en tidsmaskin, som reiser på kryss og tvers av landsdeler og tiår. Med fotografisk hukommelse beskriver hun hendelser og pussige episoder, og imiterer enhver dialekt og person med sitt karakteristiske gummiansikt. Vi er innom dramalinja på Sund Folkehøgskole i Inderøy, der hun på 1970-tallet lærer å elske trøndere, teater og transendental meditasjon. Deretter går turen innom barndomshjemmet i Harstad, der storebror Magnar - åtte år eldre - nekter lille Kine adgang til rommet sitt. Svosj! Så lander vi i Hålogaland teater i Tromsø, der Kine har angst for å miste høreapparatene under raske kostymebytter, før vi reiser videre og lander i en forferdelig gammeloststank på et meieri på Vik i Sogn rundt årtusenskiftet.

- Jeg var i bygda i forbindelse med at jeg satt i Styringsgruppa for Verdikommisjonen, og hadde holdt foredrag om mobbing. Tilfeldigvis ble jeg invitert til det som i dag er det eneste ysteriet som lager gammelost i Norge. Siden har jeg spist gammelost med selvplukket tyttebær nesten daglig. Det er veldig bra mot periodontitt og smaker dessuten helt nyyydelig!

Hadde det ikke vært for et uoppmerksomt øyeblikk i en rundkjøring i Tromsø en novemberdag i 1989 hadde Kine Hellebust trolig fortsatt som skuespiller på heltid. Men skadene mellom nakkevirvel 5 og 6 resulterte i så mye smerter og ustabile dager at hun ble rådet til å skifte bransje.

- Du kan komme til å ende i rullestol, hvis du skal fortsette å spille teater, sa legen til meg. Da skjønte jeg alvoret. Jeg måtte ha en jobb der armer og bein ikke måtte være andre steder enn der de normalt skal være.  

Hun var heldig og fikk regi-opplæring både i Nordisk Film og NRK i Tromsø. Der jobbet hun blant annet med Barne-TV i et halvt år. Hun tok også forfatterstudiet ved Universitetet i Tromsø, og har skrevet flere bøker. De siste elleve årene er det bildekunst som har blitt hennes kunstneriske hovedgeskjeft. Hun har blant annet åpnet eget sommergalleri «Fjæragalleriet» i Malangen i Troms.

Uttrykksformen kalles DGA, eller «fotografikk», der hun legger ulike fotografier lag på lag, digitalt i et bildebehandlingsprogram. I entreen hennes står mange store bilder godt innpakket i plast på vei til to førjulsutstillinger i Bodø. Hun har også hatt utstillinger andre deler i landet.

Nå jobber hun videre med bokprosjektet hun kaller «en høyst uhøytidelig selvbiografi». I likhet med de øvrige bøkene skrives den på nynorsk. Selv om hun hadde bokmål under hele skolegangen, ligger nynorsken i DNA-et hennes.  

- Jeg konverterte til nynorsk 1. januar 1975, sier hun med høytid i stemmen og glimt i øyet. Så kommer historien om farfar Matias fra Vanylven, også han nynorskmann, og ikke minst historien om venninna Liv Ingebrigtsen, som ble kastet som leder av Norges Mållag. Sammen med Kine og flere ihuga målfolk lagde hun Nynorsklaget.

Kine Hellebust er ei dame som lett tyr til latter, men tre ganger fyrer hun seg skikkelig opp under intervjuet. Det starter med et brøl idet det første av tre F-35 fly tar av fra Bodø Lufthavn en halv kilometer unna stuevinduet hennes.

- Å, som jeg gleder meg til disse øredøvende flyene skal forlate Bodø for godt. Men stakkars de som overtar bråket! Det burde vært forbudt med militær flyplass midt i en by så nært innpå folk, roper hun for å overdøve spetakkelet.

Beveg gjerne leppen når dokker snakke, folkens!

Neste utblåsing kommer når hun forteller om deltakelsen i TV2s «Skal vi danse» i 2014, der hun røk tidlig ut av konkurransen. Det er hun sjeleglad for. De spisse danseskoene holdt på å ødelegge føttene hennes.   

- Tenk at denne idiotiske skomoten med plass til bare ei tå kommer igjen og igjen, selv om den er tortur for kvinneføtter! Jeg har flere venninner som har måtte operere føttene etter å ha brukt spisse sko. Selv sliter jeg fortsatt med ei skeiv stortå etter «Skal vi danse».

Et annet tema som ikke gjør fysisk vondt, men som irriterer henne, handler om kommunikasjon.

-Én ting er at folk snakker veldig fort, også på TV og radio. I tillegg mangler de diksjon og leppebevegelser, noe som gjør at vi som hører dårlig ikke har sjanse til å skjønne hva som blir sagt. Hun demonstrerer hvordan en buktaler gjør, før hun sender en bønn ut til verden: "Beveg gjerne leppen når dokker snakke, folkens!

Det hender nakkesmerter eller tinnitus holder henne våken. For å navigere seg bort fra selvmedlidenhet, tar hun da små reiser i fortida. Med over 30 bostedsadresser og et langt liv som frilanser har hun mye å hente fram.

- Jeg prøver å hente fram det artigste jeg har opplevd, og da kan jeg sovne med et smil. Hvis øresusen er plagsom på dagtid og slår til med fullt orkester, så setter jeg meg ned, lager meg noe varmt å drikke så jeg blir litt varm om hjerterota og tenker at «Ja, ja, dette er i det minste en bekreftelse på at jeg er i live. Ørene mine lever».

- Har du noen gode råd til andre som sliter med tinnitus?

Hun tar en lang tenkepause.

- Tja, det blir vel akkurat som å lære seg å elske et menneske man har giftet seg med, som av og til er tulling med sine uvaner, tåpelige vitser og andre verbale skavanker. Det må du bare godta, og jo fortere du godtar det, jo bedre er det. Og når det gjelder tinnitus er alternativet mitt å legge seg i badekaret.

- Hva er du mest stolt av i livet ditt?

- At jeg har overlevd. Det høres dramatisk ut, men sånn er det. Og så har jeg jo dette livsmottoet mitt, da. For det er faktisk sånn at det er mye artigere å ha det arti enn å ikke ha det. Det prøver jeg å leve etter hver dag.