KRONIKK: Visst pokker er vi hemmet!

Frank Rossavik, journalist og kommentator

 Jeg kaller meg hørselshemmet, for det er hva jeg er. Med sterkt nedsatt hørsel og tinnitus på toppen er det en hel del jeg ikke kan. Mye skyldes at jeg ikke får tilretteleggingen jeg trenger og har krav på. Det henger i sin tur sammen med at oppmerksomheten om hørselshemmedes problemer er ufattelig lav.

Samfunnet rundt har ikke skylden alene. Vi gjør det lett for de normalhørende.

På grunn av jobben som journalist og noen verv, kan jeg ikke velge bort møtearenaer. Jeg må få med meg foredrag og debatter. Iblant er jeg på podiet selv. Der andre går på jobb, kræsjer jeg med dårlig akustikk, manglende teleslynge eller annet utstyr. Noen ganger finnes det slynge, men den er defekt eller møteverten aner ikke hvordan den skrus på.

Når jeg tar det opp, er svaret nesten alltid at jeg er den første som etterlyser slyngen.

Det forteller meg at hørselshemmede, landets største minoritet, enten lar være å oppsøke forsamlinger eller lar være å kreve å bli tatt hensyn til.

Samme problem gjelder selvsagt andre arenaer, som skoler og offentlige kontorer. Slyngen finnes ikke eller fungerer ikke. Og ingen vet noe.

Slik er mitt og mange andre hørselshemmedes liv. Derfor er det bra at HLF-ledelsen nå inviterer til en bred debatt om identitet og tilhørighet.

I dag er det mye snakk om identitetspolitikk. Kjernen er at en kollektiv opplevelse av urettferdighet brukes som grunnlag for aktivisme og krav. Noen minoriteter nøyer seg med å kreve likebehandling, andre krever særrettigheter for å veie opp gammel urett.

Iblant definerer minoriteter etter mitt syn undertrykkelse for bredt og stiller urimelige krav. Det kan også virke mot sin hensikt. Men dette gjelder sannelig ikke hørselshemmede. Vi gjør ikke engang det grunnleggende. Diskrimineringen av oss er åpenbar, men det finnes ingen kollektiv bevissthet om den, hverken hos oss eller andre.

Når hørselshemmede aldri gir seg til kjenne og krever å bli tatt hensyn til, for eksempel i møtelokaler, er det også vanskelig for andre å ta hensyn.

Vi gjør oss usynlige. Mens mindre minoriteter (for eksempel muslimer, homofile og dyslektikere) er direkte representert i mediebildet og kulturlivet, på Stortinget og i regjeringen, finnes det ingen synlige hørselshemmede. Forfatter Bjørn Hatterud er kanskje et unntak, men heller ikke han er særlig kjent.

Ikke engang HLFs generalsekretær eller forbundsleder er hørselshemmet.

Jeg er altså glad for at HLF-ledelsen nå setter i gang debatten, men er ikke overbevist om at initiativet fører frem. Til det er oppspillet i Din Hørsel 3/21 for uklart.

Forbundsleder Morten Buan ser ut til å ønske at ingenting skal skje: “Det handler etter mitt syn mye om hvordan man velger å ta det selv. Noen tyr til offerrollen, andre velger å gjøre det beste ut av den utfordringen man har.” (Din Hørsel 3/21)

Sier altså mannen som selv ikke har noen hørselsutfordringer. Det er for paternalistisk.

På en måte er jeg enig med Buan. Jeg har gjort det beste ut av situasjonen hele livet, til og med i et “umulig” yrke. Jeg har alltid voktet meg for offerrollen. Hopper man først inn i den, kommer man seg aldri ut igjen.

Men jeg er meg samtidig bevisst diskrimineringen jeg utsettes for. Jeg stiller krav. Det er ingen motsetning her.

Buans individfokus kler en fastlege, men ikke lederen av en interesseorganisasjon. HLF skal ha blikk for individet, men må sannelig også ha blikk for gruppen. Hørselshemmede trenger å rette ryggen, vise at vi finnes, påpeke diskriminering og stille krav - som gruppe. Vi må bli synlige - som gruppe. Vi har potensiell slagkraft i offentligheten - som gruppe, fordi vi er mange.

Av samme grunn virker det rart at HLFs sentralstyre, ifølge Din Hørsel, ønsker seg nye begreper, kanskje også et nytt navn på organisasjonen. “Er hørselshemmede ‘hemmet’?” spørres det i tittelen over intervjuet med Buan.

Jeg ser at ledelsen ønsker å favne også medlemmer som ikke oppfatter seg som hemmet, men det er en rar problemstilling. Vil ikke disse stille seg solidarisk med dem som sliter? For-øvrig kan ikke maksimal medlemsvekst være hovedmålet. HLF er allerede verdens største hørselsorganisasjon. Hovedmålet må være å bedre vår situasjon i praksis.

Visst pokker er vi hemmet. Å vaske ordet ut av organisasjonens navn kan bli et skritt mot enda større usynlighet. Ved å kalle oss funksjonshemmede, noe vi vitterlig er, signaliserer vi at vi har legitime krav. Vi vil fungere mest mulig som andre, men til det trenger vi hjelp. Dette er grunnlaget for å sikre rettigheter og stille krav. Det er grunnlaget for politikk.

Hvis HLF i stedet skal bli for “mennesker med hørselsutfordringer” eller noe slikt, flyttes fokus. Utfordringer er noe den enkelte må jobbe med. Da forsvinner vi som gruppe enda mer ut av offentlighetens oppmerksomhet.

På mange måter skinner det av HLF. Organisasjonen er stor og veldrevet, har mange tilbud og et bra interessepolitisk gjennomslag. Akilleshælen er den nærmest totale usynligheten.

Synlighet er nødvendig for at livet skal bli bedre for den enkelte hørselshemmede. Folk flest må bli oppmerksomme på at vi finnes og hvilke problemer vi har. Først da kan de ta hensyn. Først da vil politiske seirer bli ordentlig gjennomført i praksis ute i samfunnet. Derfor er det å håpe at HLFs medlemmer tar denne diskusjonen mer offensivt enn ledelsen legger opp til.