Kunsten å selge glede

I 12. etasje i en studentbolig i Bergen står en ung psykologistudent og kikker ned på gaten langt der nede. Han har skrevet utkastet til sin egen nekrolog og er klar til å hoppe. Hvorfor vil han dø?

Den deprimerte studenten heter Arnt Sæther. Han hopper ikke.

I dag lever han av å undervise i glede. For selv når livet er som mørkest, er gleden der. Det har Arnt kommet frem til.

Men hvem er denne mannen, og hvordan gikk veien fra selvmordsforsøk til selvutvikling?

Selv i vanskelige situasjoner finnes det alltid glimt av glede, som kan hjelpe deg med å sette pris på det du har. Glede er helt grunnleggende sett en god indre tilstand.

Dette er kjernen i budskapet til Arnt Sæther, 58-åringen som har livnært seg som gledesspreder siden 1994.

Nå er vi på vei opp bakkene til huset hans utenfor Hønefoss. Utsikten blir stadig mer spektakulær jo nærmere vi kommer den lille klyngen av atriumhus i tegl. Etter mange år i København og Oslo valgte Arnt å ta med seg samboeren Allison og flytte tilbake til barndomshjemmet som arkitektfaren hans tegnet tidlig på 60-tallet.

Her vokste Arnt opp som den yngste av tre søsken. I grenda utenfor Hønefoss, tett på naturen, levde de et liv som utad var idyllisk. En far som var suksessrik arkitekt og en mor som var musikkpedagog. Tre glade barn som syklet rundt, lekte og kom inn når det var tid for middag. Hvis det var middag. For bak fasaden var det annerledes. 

- Vi var en ressurssterk, dysfunksjonell familie, sier Arnt med et lite smil. Han kan snakke om barndommen med distanse i dag.

- Mor hadde et alvorlig alkoholproblem.

Arnt tar seg en slurk espressokaffe av en av de blåmønstrede porselenskoppene Allison har satt frem. Retter på brillene.

- Hvordan var det for dere barna?

- Det var mye roping og kjefting. Mor brente kjøttkakene, glemte å lage middag. Det tok mange år før vi skjønte hva det var. Hun drakk i skjul. Jeg har jo møtt en del alkoholikere gjennom jobben som samtalepartner og foredragsholder, og i ettertid har jeg tenkt at mor drakk for å døyve en indre uro.

Arnt var en populær gutt, hadde venner, var god i idrett og greide seg fint på skolen. Men han hadde et mørke inni seg. Om det hadde noe med familiesituasjonen å gjøre, vet han ikke.

 - Men jeg var aldri virkelig glad. 

Hjemme i huset var det et skap. Et klesskap på farens rom.  Arnt visste godt hva som lå i skapet.

- Der hadde far et gevær. Jeg husker jeg tenkte at det kan jeg bruke hvis jeg vil ta livet mitt.

- Hvor gammel var du da?

- 11-12 år, kanskje.

- Og du ønsket ikke å leve?

- Jeg tenkte at det var en mulig løsning. Jeg vet ikke helt, sier Arnt.

- Det var nok hele tiden en grunntone av ulykkelighet i meg.

På et tidspunkt reiser hele familien på et terapiopphold på Modum Bad, der moren er innlagt for alkoholisme. Det er samtaler og familieterapi, og det virker.

- Vi barna fikk en forståelse for at det ikke var vår skyld at moren vår drakk.

Kontakten med psykologer og terapeuter skulle også få en annen innvirkning på livet til Arnt.

- Jeg tenkte at jeg ville bli psykolog.

Og Arnt begynner faktisk på psykologistudier. I Bergen. Der kan man observere en pliktoppfyllende, litt ensom student, som er deprimert og suicidal og har skrevet nekrolog.

Men han hopper ikke fra 12. etasje. Han dropper ut av psykologistudiene og drar på interrail.

Det skal gå mange år herfra og frem til intervjuet vårt denne formiddagen i 2023, der Arnt sitter i sin egen stue i det nyoppussede barndomshjemmet og tenker tilbake.

Vi kan oppsummere årene hans slik: Møte med selvhjelpsguru på Hawaii, et møte med en engel, økonomistudier i København, utdannelse i terapiformen Alexanderteknikk og egen klinikk i København. Kone, barn og skilsmisse og ikke minst etablering av firmaet Happiator. I løpet av disse årene har han blitt stadig mer hekta på å bli glad. Og han har fått tinnitus.

Jeg ble henvist til lege, og da han sa at dette var noe jeg måtte leve med

Arnt fikk tinnitus i voksen alder. Antakelig som en konsekvens av flere år som bartender på et støyende utested i København, tror han.

- Da jeg fikk tinnitus, tenkte jeg at hvis denne pipelyden fortsetter, kommer jeg til å tørne! Først tenkte jeg at det går nok over. Da det ikke hadde gjort det etter noen uker, så tenkte jeg at jeg går til legen, slik at dette blir det ordnet med en pille eller noe. Jeg ble henvist til lege, og da han sa at dette var noe jeg måtte leve med, så tenkte jeg, det fikser jeg ikke! 

Arnt forteller om en periode med blanding av panikk, sorg, desperasjon, frustrasjon, kjerringråd og fortvilelse.

- Men jeg innså at jeg måtte lære meg å leve med tinnitusen og ikke la den bli et hinder.

Arnt måtte også godta sin nye status som høreapparatbruker.

- Jeg fikk oppladbare apparater, og det anbefaler jeg. Jeg gikk bare i gang med å bruke dem og dreit litt i om det var behagelig eller ubehagelig. Jeg bare brukte dem likevel, og tenkte at hjernen får venne seg til dette. Jeg ga meg selv en tilvenningstid på ett år. Det tror jeg var smart.

1.september 1994 holder Arnt Sæther sitt første foredrag om glede. Det kommer 30 tilhørere. Der spør han, som han skal komme til å gjøre utallige ganger senere: Hva er glede?

- 95 prosent av de som kommer på mine foredrag, klarer ikke å svare på det.

- Og hva er riktig svar?

- En god indre tilstand. 

Dette skal Arnt snakke om til næringslivsledere, organisasjoner og enkeltmennesker de neste 29 årene. Han holder også foredrag for folk med hørselshemninger, der glede er tema.

Noen kan nok bli provosert av at jeg er glad

- Kan folk bli provosert over at du er så glad? Mange synes livet med tinnitus er helt forferdelig. 

- Jo, noen kan nok bli provosert av at jeg er glad. Det tror jeg handler mest om at de er frustrerte over egen livssituasjon og manglende livs - eller mestringsstrategi. Et liv med tinnitus kan være forferdelig, men selve livet er ikke forferdelig. Tinnitus er noe dritt, men det finnes mange mennesker med tinnitus som lever fullverdige og gode liv.

Arnt mener kroppslyder og smerter er en del av det å leve et menneskeliv. 

- Det er uunngåelig. All smerte i mitt liv blir ikke borte bare fordi jeg ikke vil ha den. Du må gå for det du ønsker i livet, mer enn det du vil bli kvitt. 

Selv med blank skalle og null hår som kamuflasje, er det ikke så lett å oppdage høreapparatene bak ørene til Arnt.

- For meg er høreapparater bare briller for øra. Ulempen er at de tetter seg med ørevoks og krever litt vedlikehold, ledninger, bokser og sånt, men fordelen er jo at jeg kan høre bedre. Jeg synes det er fantastisk at jeg kan gå rundt med høyteknologi i ørene. Snart kommer vi med hørselstap til å høre bedre enn de normalhørende.

- Hvordan reagerer folk på at du bruker høreapparat? 

- De fleste som reagerer er nysgjerrige og har selv lurt på om de trenger å skaffe det selv. Noen vil også prøve dem. Jeg får bare positive reaksjoner på høreapparatene.

For Arnt har det vært viktig ikke å ikke havne i en offerrolle.

-  I alle menneskers liv er det skade, sykdom, smerte. Også mitt. Tinnitusen er noe jeg skal leve og dø med, men ikke noe jeg skal dø av, understreker Arnt.

Han prøver å bruke minst mulig energi på hørselstapet, og ikke la det han definerer som en lydsmerte få ta overhånd.

- Men når vi sitter her og snakker om det, blir jeg oppmerksom på pipelyden. Det gjelder å ikke fokusere på lyden. Du må flytte oppmerksomheten.

Det vondeste var at jeg hadde tatt ham for gitt

Det er 21. juni 2022. Denne dagen kommer en beskjed som virkelig skal sette gleden på prøve for Arnt. Tinnitusen blir en bagatell i denne sammenhengen.

- Jeg sitter i bilen på vei til trening, da jeg får en telefon fra søsteren min, som bor i København. Hun sier: Jeg tror du må kjøre inn til siden.

Det hun kan fortelle kommer som et sjokk: - Morten er knivstukket!

Storebror Morten jobber som privatpraktiserende lege i København, og i forbindelse med en innleggelse ved et hjemmebesøk har en av pasientene angrepet ham med kniv. Det er kritisk, og Morten er lagt i kunstig koma på Rigshospitalet i København.

Men livet er ikke til å redde. 64 år gamle Morten Sæther dør. To tenåringsbarn har mistet faren sin, og Arnt har mistet storebroren sin.

-  Morten hadde gledet seg til å bli pensjonist og bruke tid her på Ringerike. At han var blitt drept av en pasient, var helt uvirkelig. Det vondeste var at jeg hadde tatt ham for gitt. Det ble tydelig da Morten plutselig var død, sier Arnt stille.

Sola skinner gjennom de store vinduene og gir gjenskinn i Arnts glattbarberte hode.

- Hvordan finne glede når alt er som mørkest?

- Det handler om å kunne forholde deg til den dritten du får. Da Morten døde, skrek jeg, gråt og sørget i flere dager. Men da begravelsesbilen kjører av gårde med broren min, og jeg står der med den bittelille moren min på 90 år under armen, tenker jeg at dette hører jo livet til, sier Arnt.

- Det vi gjør feil er at vi venter på at alt skal bli bra. Men den dagen kommer jo aldri.

Du får sannsynligvis ikke det livet du vil ha. Du får det livet du får.