Siri fant veien tilbake

Siri Fossan Vikens hørselsproblemer startet i 2014, mens hun jobbet på en døgnpost i psykiatrien. Hørselstapet kom snikende og gradvis, og etter hvert fikk hun en merkelig dottfølelse i venstre øre. Arbeidssituasjoner som før hadde vært uproblematiske, ble nå slitsomme. På morgenmøtene måtte hun sitte nærmest den som skulle snakke. Opphold i avdelingens viktigste knutepunkt - vaktrommet - ble utmattende.

- På dette lille rommet foregår det mange samtidige samtaler og viktige beskjeder gis, mens opptil fire telefoner kan ringe samtidig. Jeg brukte så mye krefter på å høre og sortere lyd at jeg ble fysisk dårlig av å oppholde meg på vaktrommet. Etter jobb var jeg helt utslått av lytteutmattelse.

Jeg følte meg som en motor som ikke funket

Hun beskriver seg selv som en person som liker høyt arbeidstempo. Stor arbeidskapasitet og jobbtrivsel var drivkreftene de 21 årene hun jobbet innen psykisk helsevern. Men hørselstapet, tinnitusen og det som endte med diagnosen Ménière, endret alt.

- Det var vanskelig å innrømme at kapasiteten min ikke var der lenger. Jeg følte meg som en motor som ikke funket. Samtaler og møter med flere enn tre personer ble vanskelig. Det var en stor sorg både på jobb og privat.

Hun trakk seg unna. Ikke fordi hun ville, men fordi hun måtte. Sykemeldinger og høreapparater hjalp lite. Forståelsesfulle kollegaer og sjefer var heller ikke nok. Etter hvert fikk hun en uføregrad på 20 prosent.

- Hver onsdag var jeg hjemme fra jobb for å lade, slik at jeg kunne klare å jobbe de to dagene før og etter. Etter noen år innså jeg at denne måten å være i arbeidslivet på ikke var bærekraftig i lengden. Jeg valgte til slutt å si opp jobben som jeg var så glad i. Håpet var kunne jobbe som privatpraktiserende psykolog i stedet.

I 2022 kom Viken tilfeldigvis over en ledig stilling som psykologspesialist ved Nasjonal behandlingstjeneste for sansetap og psykisk helse (NBSPH) i Oslo. Hun hadde knapt hørt om dette fagmiljøet før, og hun hadde enda mindre kunnskap om hvordan arbeidsplasser kan tilrettelegges for personer med hørselsutfordringer.

Den kunnskapen har hun til de grader i dag etter fire år ved voksenenheten på NBSPH.

- Fra dag én var dette arbeidsstedet noe helt annet rent lydmessig. Verden åpnet seg. Her er alle kollegaene mine drillet i å legge til rette for god kommunikasjon. Majoriteten av pasientene har ulike hørselsutfordringer, en del av oss ansatte også. Alle er flinke til å snakke én om gangen, vise ansikt og plassere seg slik at munnavlesning blir mulig. Her trenger jeg ikke streve for å høre eller delta i fellesskapet.

Viken har også fått erfare nytteverdien av mikrofonbruk i møter og tilgang på det hun omtaler som en fantastisk Nav-tjeneste; skrivetolking. I pasientsamtaler og mindre møter bruker hun sin egen bordmikrofon, som hun omtaler som sin «lifesaver».

Hun inviterer Din Hørsel på en omvisning og hilserunde på avdelingen, der hun siden 2022 har vært enhetsleder. Her har hun eget kontor utstyrt med lyddempende veggplater, stoffmøbler og puter. Samtaler med pasienter og kollegaer kan foregå uanstrengt.

- Av og til spiser jeg alene på kontoret for å komme i hop med dagen, rent hørselsmessig. Her er det stor toleranse for det. Ingen reagerer negativt eller synes du er rar som trekker deg tilbake, hvis du har behov for det.

Hun har jobbet i full stilling siden hun ble ansatt ved NBSPH og har ikke lenger behov for en ladedag i uka. Jobbyttet har fått henne til å reflektere over mange ting knyttet til arbeidsliv og hørselstap.  

Tilrettelegging trenger hverken å være komplisert eller kostbart

- Hørselshemming er en skjult funksjonsnedsettelse, og dermed er heller ikke belastningen alltid synlig for kolleger og ledere. I et arbeidsliv der mye kommunikasjon skjer muntlig, i møter og åpne kontorlandskap, kan konsekvensene bli store.

Hun tror mange arbeidsgivere har for lite kunnskap om tilrettelegging for ansatte med hørselstap.

– Tilrettelegging trenger hverken å være komplisert eller kostbart. Ofte handler det om enkle grep og en arbeidskultur med forståelse for ulike behov. Tydelig møteledelse og god struktur er dessuten tiltak som kommer alle ansatte til gode.

- Hva betyr det for deg å være i jobb?

- Det er utrolig viktig for meg å være i drift og ha noe meningsfylt å drive med. Å kjenne at jeg bidrar, mestrer og fungerer faglig er viktig. Det sosiale fellesskapet på jobb er også veldig viktig for meg.

Å leve med et progredierende hørselstap har skapt begrensninger og endringer også i privatlivet. Hun inviterer ikke til like mange store middagsselskaper som før og er ikke lenger den supersosiale Siri.

- Mange mennesker på et sted betyr mye lyd, og da «våkner» tinnitusen og hodepinen. Da ménière-anfallene var på sitt mest intense, måtte jeg takke nei til alt av 50-årsdager, som det var veldig mange av i en periode. Heldigvis har sykdommen roet seg litt, og jeg kan være litt mer sosial. Men jeg må prioritere og tilpasse. Jeg må som regel ha en hviledag etter å ha vært sosial en kveld. Sånn har det blitt, forteller trebarnsmoren.

I jobben som psykolog møter hun pasienter som opplever lignende begrensninger. En del strever med å delta i sosiale fellesskap og kjenner på ensomhet og utenforskap.

Som psykolog prøver jeg å formidle håp

- Det er en sorg å føle seg utenfor, den har jeg selv kjent på. Som psykolog prøver jeg å formidle håp. Selv om hørselen ikke kommer tilbake, er det fortsatt mye fint man kan oppleve. Særlig unge kan føle det stigmatiserende å bruke høreapparater og andre hjelpemidler. Samtidig kan nettopp dette være «surstoffmasken» som gjør det mulig for dem å delta i fellesskapet. Jeg oppmuntrer dem til å alliere seg med venner som kan hjelpe dem.

Åpenhet om egne behov er en viktig nøkkel for å bli forstått og inkludert, har hun selv erfart. Derfor spør for eksempel vennene hennes hvor det er best for hørselen hennes å sitte når de samles.

Etter fire år på en arbeidsplass med spisskompetanse på hørsel og sansetap har Viken lært mye om hva som er til hjelp og at det er greit å be om hjelp.

- Hva skjer hvis du senere bytter til en arbeidsplass som ikke er så tilrettelagt som denne?

- Da vet jeg i hvert fall mye mer om hvilke små grep som skal til for at jeg skal kunne fungere i jobb. Jeg stiller ikke på null lenger!

Psykososial oppfølging viktig for ménièrerammede

Slik sikrer du høreapparatet i en krise