Skjerpet scenekunstner

– At jeg hadde en hørselshemming kom som en total overraskelse. Det at jeg har klart meg så godt, skyldes nok at jeg har blitt veldig god på å lese andre.

Takket være at hun deltok i Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT) i 1997, ble hørselstapet hennes oppdaget. Hørselstestens resultat var både uventet og nedslående, men Astri fikk endelig en forklaring på hvorfor hun hadde slitt i visse situasjoner på skolen.

– Mamma og pappa synes det er sårt at de ikke oppdaget hørselstapet mitt før. Men når jeg ikke merket det selv, hvordan skulle de klart det? Jeg klandrer ingen, forsikrer Astri.

52-åringen er født og oppvokst utenfor Svolvær i Lofoten, men har bodd i trønderbyen Steinkjer i mange år.

Hun hører mørke og lyser toner ganske godt, men det midt imellom er det verre med. Høy musikk har nok bidratt til at hørselen har blitt dårligere med årene, tror hun.

I dag er hun helt avhengig av høreapparater.

- Hvis mange snakker samtidig, slik som i lunsjpausen, får jeg problemer, sier Astri, som livnærer seg som forfatter og tekstoppleser.

De siste årene har hun stått på scener i Trøndelag og Nordland med forestillingen «Skjærp dæ» sammen med musiker Terje Tranaas, for mange kjent fra Åge Aleksandersen & Sambandet. Her leser Astri egne tekster med innlevelse, nervøsitet, sitrende spenning, humor og sorg, akkompagnert av Terjes vakre toner på keyboard.

Hun omtaler scenen som sitt eget fristed. Der kan kreativiteten få fritt spillerom uten at hun må sortere alle verdens hørselsinntrykk.

Det var mange brikker som falt på plass da jeg fikk høreapparat

Å vokse opp med en skjult hørselshemming har preget henne på både godt og vondt.

– Jeg gikk på en liten barneskole med bare seks stykker i klassen. Jeg tror det var derfor det gikk så bra de første årene. Men det var mange brikker som falt på plass da jeg fikk høreapparat. Da forsto jeg hvordan det egentlig skulle være.

At hørselstapet også har hatt sine fordeler, er hun ikke i tvil om. Oppmerksomheten og innlevelsen når hun snakker med andre er et resultat av at hun vil få med seg hver lille detalj.

Derfor oppleves hun som et godt menneske å snakke med. Hun vil også være sikker på at andre får med seg hva hun sier.

– Det er jo en stor fordel, spesielt når man skal stå på scenen. Å være tydelig er viktig for meg. Jeg har selv opplevd hvor sårt det er når man ikke får med seg hva som blir sagt. Når stemningen er høy og alle ler, kan stemningen inni meg være den helt motsatte av latter og glede. Det handler om følelsen av å ikke være inkludert i fellesskapet.

Dette har fått henne til å føle seg litt sær innimellom. Hun vet at ingen har noe ønske om å ekskludere henne. Men følelsen er der likevel, og har fulgt henne gjennom oppveksten. Spesielt videregående var en vanskelig tid. Hun kom i en større klasse og følte seg utenfor.

– Ved begynnelsen av hvert skoleår var jeg like optimistisk. Jeg startet med blanke ark og topp motivasjon. Skuffelsen var stor hver gang når jeg ikke klarte det, forteller hun.

Hun forsto ikke hvorfor hun ikke klarte å få med seg hva læreren og de andre elevene sa, og trodde problemet var at hun ikke kunne konsentrere seg. Det ble en ond sirkel hvor hun ønsket å gjemme seg, og hun fant fort den bakerste pulten i klassen. 

– Jeg trodde det var noe feil med meg. Jeg skammet meg selvfølgelig, og slik ble det til at jeg aldri snakket om det.

Jeg har alltid hatt problemer med det som ikke er ekte

Tekstene hennes er ekte og rett frem, slik bare en nordlending kan det. Har hun alltid vært slik?

Hun lar tankene vandre i noen sekunder.

– Vet du, det tror jeg faktisk. Jeg får ikke til å si noe jeg ikke mener. Jeg har alltid hatt problemer med det som ikke er ekte. Jeg har også valgt å ha mennesker rundt meg som er ærlige og tydelige.

Men det å møte livet på ekte kan også være smertefullt, har hun fått erfare. I 2014 fikk hun diagnosen brystkreft. Den største frykten var at datteren på ni år skulle bli igjen alene. For det var ingen selvfølge at det skulle gå bra. Kreften hadde spredt seg til lymfeknutene. Det ble ni lange måneder med operasjon, stråling og 16 cellegiftkurer.

– Metodene jeg brukte for å takle uro og usikkerhet fungerte ikke lenger. Redselen og angsten gikk så mye dypere. Jeg måtte tørre å virkelig kjenne på følelsene. Og jeg klarte å hente frem krefter jeg ikke visste jeg hadde.

Hun hadde nettopp begynt på utdannelse innenfor gestaltterapi. Dette ble nå en god egenterapi. Til slutt klarte hun å formulere noen gode råd til seg selv. Et av dem var å gjøre ting så sakte du kan.

– Å gå, for eksempel. Sette foten sakte, sakte foran den andre. Da forstår kroppen instinktivt at alarmen er avblåst, forklarer hun.

I starten begynte hun å skrive tekster mest for egen del. Så bestemte hun seg for å dele dem, i håp om at de kunne bety noe for andre.

Når vi tør å grave i dypet av oss selv, finner vi gull

– Hvis jeg åpnet opp og delte mitt innerste, kjente folk seg ofte igjen. Det var befriende. Da jeg leste opp et par av tekstene mine for noen venninner, ble jeg overrasket over hvor rørt de ble. Det var et vendepunkt. Jeg forsto at det var dette jeg skulle gjøre. Når vi tør å grave i dypet av oss selv, finner vi gull.

Tekstene hennes kan komme som perler på en snor, andre ganger går det lange perioder hvor hun ikke skriver i det hele tatt. Når hun er ferdig med en tekst, sender hun den gjerne til faren, som er pensjonert fylkesbiblioteksjef i Nordland.

Jeg legger nok merke til ting som andre overser

– Det er en kontakt jeg setter pris på. Jeg kan stole på at han kommer med en ærlig tilbakemelding, men det er jo ikke alltid jeg tar det til etterretning, smiler hun.

Det er tekstene som kommer til henne, ikke omvendt. Det nytter ikke å presse det frem. Men også her har hørselshemmingen påvirket henne.

– Jeg legger nok merke til ting som andre overser. Alle de andre sansene mine har blitt forsterket, og jeg opplever at jeg er mer intenst til stede.

Scenen er den trygge plassen hvor Astri ikke trenger å forholde seg til alt hun ikke hører. Hvor hun har spillerom for både alvoret og humoren. Opprinnelig ville hun at forestillingen skulle hete Få kjærlighet til å skje her, men Terje ville ha en tittel som slo litt mer. De endte på Skjærp dæ, et nordnorsk kraftuttrykk som kan virke strengt, men som også rommer kjærligheten.

– Egentlig betyr det det samme. Det handler om omsorg og raushet. Vi må skjerpe oss for å ta vare på oss selv og hverandre. Leve i øyeblikket. Ta vare på jorda vår. Se at hver enkelt av oss kan gjøre en forskjell.

Når hun opptrer, er hun spesielt opptatt av å legge til rette for folk med hørselsutfordringer. Alle skal få med seg det som skjer på scenen.

– Først og fremst handler det om å snakke tydelig nok. Og selv om vi alltid bruker mikrofon, så er jeg så tydelig at publikum får med seg det jeg sier, selv når lydanlegget har sviktet, sier hun.

«Akkurat passe lyd på musikken for min del. Så flere der med høreapparat, det så ut som de hadde en god opplevelse. Det er ikke ofte, dessverre», er en tilbakemelding hun nylig fikk på melding fra en publikummer med høreapparat.

– Jeg har selv erfart at det å være hørselshemmet på en forestilling ikke trenger å være enkelt. Derfor er det viktig for meg at alle skal få med seg hvert ord. Og jeg trenger å se publikum, og ha kontakt med dem. Vi har alle behov for å føle oss sett.

«Skjærp dæ» har blitt spilt for de fleste aldersgrupper, på ungdomsskoler, på biblioteker, på eldresentre, i kirker og samfunnshus. Og i fengsel.

– Det var en spesielt gripende opplevelse. Å kunne vekke mennesker som soner lange dommer, og få tilbakemelding på at de blir rørt … Da forstår jeg at vi gjør noe som er viktig, sier Astri.

Det er stort å se at publikum går ut igjen med håp

En annen opptreden som sitter sterkt i, er den på rehabiliteringssenteret på Røros, der Astri selv var etter kreftsykdommen.

– Jeg hadde hjertet i halsen. Å komme tilbake og fortelle om hvor bra det hadde gått med meg, til mennesker som ikke visste om de ville få oppleve det samme. Det var ikke bare enkelt. Jeg så at det var en dame som ble veldig berørt, tårene bare rant. Jeg ble så glad da hun etterpå takket meg for at jeg hadde gitt henne håp.

De sterke menneskemøtene gir Astri et perspektiv på livet som hun ellers ikke ville fått.

– Det er stort å se at publikum går ut igjen med håp. Jeg har hørt noen si at det føles som et spa-opphold, smiler hun.

Astri har ikke bare bedt andre om å skjerpe seg, hun har skjerpet seg selv også. Blitt snillere med seg selv. Innsett at hun ikke trenger å delta i alt det sosiale. Ta seg tid og ro til eget selskap, og nærværet til naturen. Og hun gjør det med bedre og bedre samvittighet.

Kontakten hun får fra scenekanten har hjulpet.

– Jeg blir stadig modigere og tør å tro at jeg blir tatt godt imot. Jeg teller ned dagene til hver forestilling med forventning og glede. Å nå ut med tekstene mine er fantastisk!