Når unge med hørselsnedsettelse strever psykisk, får de en ekstra byrde med på kjøpet: De må lære opp hjelperne både med tilrettelegging og med å forstå hva det innebærer å være hørselshemmet.
I mangel på tolk eller annen tilrettelegging må de ta med mamma eller pappa for å snakke med fastlegen, selv om de for lengst har passert 20 år. De har kun mulighet til å kontakte fastlegen via telefon, selv om de er avhengige av å kunne kommunisere skriftlig. De opplever at hjelpere i helsevesenet har liten kunnskap om hvordan en hørselsnedsettelse påvirker hverdagen og helsen.
Intervju med 18 unge
Dette er eksempler på hvorfor unge hørselshemmede føler seg lite ivaretatt i møtet med psykiske helsetjenester. Erfaringene kommer frem i en intervjustudie blant 18 ungdommer i alderen 16 til 25 år og er en del av UngHørt-prosjektet i regi av Mental Helse Ungdom. Forskningsprosjektet er gjort i samarbeid med NTNU Samfunnsforskning, Norges tekniske-naturvitenskapelige universitet (NTNU) og Universitetet i Oslo med støtte fra Stiftelsen Dam.
 |
| UNGE STEMMER. Viktige aktører bak UngHørt-prosjektet. Fra venstre prosjektkoordinator Katie Kåsa Moriggi i Mental Helse Ungdom, Gleb Gilmiyarov (referansegruppa), prosjektleder og professor Patrick Kermit ved NTNU Samfunnsforskning og leder Selena Støback i Mental Helse Ungdom. Foto. Bjørg Engdahl |
Annenrangs tilbud
Fredag 14. oktober kunne prosjektleder Patrick Kermit presentere sluttrapporten "Likeverdig tilgang til psykiske helsetjenester? Refleksjoner og erfaringer hos unge mennesker med hørselshemming». Under lanseringen i Oslo kunne han fastslå følgende: Hørselshemmede unge opplever ikke at de har likeverdig tilgang på hjelp. Uavhengig av om de er talespråklige eller bruker tegnspråk har de felles erfaringer med manglende tilrettelegging og diskriminering.
- De opplever at våre psykiske helsetjenester er opprettet for en hørende verden. Dette skaper en følelse av å få et annenrangs tilbud, ifølge ungdommene, sier Kermit.
Dobbelt vanskelig
Å streve psykisk kan være tøft nok i seg selv, men hørselshemmede unge får en ekstra belastning i møte med den som skal hjelpe, enten det er skolehelsesykepleier, fastlege, psykolog eller andre.
- De opplever at de må lære opp sine omgivelser om hørsel
- De får selv ansvar for nødvendig tilrettelegging i form av tolk eller teknisk utstyr
- De føler seg i konstant beredskap for å takle det ukjente
- De kan ikke stole på at ting er forutsigbare fra gang til gang
- Slik barrierer bidrar til at mange beskriver prosessen med å få hjelp som et ensomt merarbeid både på det følelsesmessige og kognitive plan. Noen velger faktisk å gjemme bort hørselshemmingen eller unnlater å fortelle om den, også i møte med psykolog, sier Kermit. Han mener det er viktig at helsevesenet får økt kunnskap om sammenhenger mellom hørselshemming og psykisk uhelse.
 |
| IKKE GODT NOK. Unge hørselshemmede opplever møtet med psykisk helsevern som vanskelig og utilgjengelig, ifølge prosjektleder Kermit Patrick. Foto. Bjørg Engdahl |
Sliter mer
Tidligere studier har vist at hørselshemmede har flere psykiske utfordringer og er mer utsatt for depresjon og angst enn resten av befolkningen. Ifølge Mental Helse Ungdom tar unge hørselshemmede senere kontakt med psykiske helsetjenester enn hørende jevnaldrende.
En av ungdommene i studien setter ord på en usikkerhet han deler med flere: Kan en hørende psykolog uten kompetanse om hørselshemming ha de samme mulighetene til å sette seg inn i mitt ståsted og gi fullverdig psykisk helsebehandling? spør han.
Nasjonalt behandlingstilbud
At det i Norge faktisk fins en nasjonal behandlingstjeneste med spisskompetanse på kombinasjonen nedsatt hørsel og psykiske helseutfordringer er lite kjent i helsevesenet, viser UngHørt-rapporten. Nasjonal behandlingstjeneste for sansetap og psykisk helse (NBSPH) ligger under Oslo universitetssykehus og har en egen barne- og ungdomsenhet. NBSPH samarbeider også med regionale tilbud og sentre både i Bergen, Trondheim og Tromsø.
To veiledere
Hva kan så gjøres for å gi hørselshemmede lettere tilgang til hjelp og et bedre behandlingstilbud? Mange forslag til forbedringer er samlet i to nye veiledere basert på UngHørt-prosjektet. Den ene beskriver hvilke grep ansatte i helsevesenet må ta for at de unge skal slippe den ekstrajobben de har i dag for å sikre god kommunikasjon. Lyssetting, plassering, øyekontakt og lydmiljø er blant stikkordene. Den andre veilederen gir råd om hvordan den enkelte kan få den tilretteleggingen hun eller han har krav på, basert på sine pasientrettigheter.
Et felles ønske blant de intervjuede ungdommene er et lavterskeltilbud tilrettelagt for hørselshemmede og døve, der samtaler og kontakt ikke er nødt til å foregå muntlig og på telefon. I Sverige fins dette i form av et tegnspråklig samtaletilbud.
