Tove bruker naturen som medisin

- Hører du bekken? Det var slike lyder jeg ikke la merke til før, men som jeg hele tiden hører etter at jeg lærte meg å bli oppmerksom på naturen rundt meg.

Vi er i vakre Bymarka i Trondheim. Hit i sin egen nærnatur tar Tove Kristin Strømsvåg stadig folk med seg på tur, både privat og som frivillig turleder for Trondhjem Turistforening.

- Det er viktig for meg å kunne bidra med noe positivt, både gjennom fysisk aktivitet, frivillig innsats, og gjennom å fortelle min historie, smiler hun.

Til daglig jobber hun ved Løkkan frivilligsentral. På fritiden er hun turleder, aktivitetsleder og styremedlem i Hørselshemmedes Landsforbund (HLF) i Trondheim. Tove har nemlig et medfødt nevrogent og arvelig betinget hørselstap, som gjør at hun har sterkt nedsatt hørsel på begge ørene.

- Jeg er opptatt av hvordan vi kan bruke våre egne krefter konstruktivt til å hele oss selv, for eksempel ved å være til stede i naturen. Men det er jo ikke meningen at vi skal gjøre det alene. Vi trenger fellesskapet, sier Tove.

Vi vandrer langs Theisendammen, et av de mest populære stedene for rekreasjon i byen.

I en tilværelse som i flere år var preget av angst og redsel, er det naturen som nå spiller en av hovedrollene i livet. Det er her hun har tatt roen tilbake.

Og ro, det har Tove trengt. Torsdag 10. februar i 2011 tar livet hennes en uventet og dramatisk vending. Denne dagen er hun på jobb i hjemmetjenesten. Det har brutt ut brann hos en av brukerne. Tove hører ikke brannalarmen, og kjenner heller ikke den kraftige varmen. Det gjør derimot sykepleierstudenten hun er sammen med, som slår alarm.

Tove går inn til beboeren, som heller ikke har hørt brannalarmen. Hun står på kjøkkenet og lager mat.

«Nei. Du skal ikke dø ennå,» sier jeg til meg selv

- Jeg prøver å fortelle hva som skjer og tar henne med meg. Men i stua slår flammene inn fra gangen. Heldigvis vet jeg at vi har en annen utvei gjennom kjøkkenet via badet, forteller Tove.

Men også der møter de et flammehav. Tove fryser nærmest fast i gulvet. Kroppen er som forsteinet. «Nå dør vi», tenker hun, og inni seg «ser» hun sine seks barn gå forbi. Det er livet som passerer i revy. Tiden står stille. Så skjer det noe.

«Nei. Du skal ikke dø ennå,» sier jeg til meg selv, og da får jeg kraft til å handle.

På mirakuløst vis får Tove reddet både beboeren og seg selv ut. Idet hun selv kaster seg ut, eksploderer alle vinduene, og glass spruter over dem.

Utrolig nok kommer begge fysisk uskadd fra hendelsen.

Når Tove kommer hjem, ringer arbeidsgiveren og spør om hun trenger hjelp. Nei, det trenger hun ikke, svarer hun. Men når kvelden kommer, får hun ikke sove.

- Jeg skulle tilbake på jobb på mandag. I stedet ble det fire år med hard jobbing for å komme tilbake til livet, forteller Tove alvorlig.

For hun får ikke sove de andre nettene heller. Hun er redd for alt og har alle symptomer på posttraumatisk stresslidelse (PTSD). Hun klarer ikke ta bussen eller være inne i bygninger med mange mennesker. Hun får panikk av sirener og synes ofte det lukter brent. I tillegg er det kommet en konstant lyd som ingen andre hører.

Lyden kom på grunn av traumet jeg opplevde. Den sitter inne i hodet, og er ikke en hørselsskade.

Tove har fått tinnitus, en pipelyd som alltid er der. Den varierer i styrke og ligner på TV-lyden til NRKs gamle prøvebilde.

- Av og til er den som en tåkelur og kan dukke opp hvis jeg blir stresset. Lyden kom på grunn av traumet jeg opplevde. Den sitter inne i hodet, og er ikke en hørselsskade.

Første gang hun gikk forbi branntomta, fikk hun svært høy tinnitus. Det samme skjedde hver gang hun hørte alarmer eller utrykningskjøretøy.

- Jeg ble fysisk dårlig av sånne lyder. Jeg fikk vondt i magen, begynte å gråte og fikk voldsom tinnitus.

I dag kan Tove gå forbi branntomta og høre sirener uten økt tinnitus. Noe av redningen har vært kognitiv terapi. Det ble hun introdusert for ved St. Olavs behandlingsopplegg for tinnituspasienter.

Etter brannen takket hun ja til all hjelp hun ble tilbudt både fra arbeidsgiver og helsevesen. Hun har blant annet fått tinnitusbehandling ved Coperio-senteret (Unicare Coperio), gått til psykolog og deltatt på tinnituskurs og kurs for yrkesaktiv med nedsatt hørsel ved HLF Rehabilitering.

- Det handler om å flytte fokus fra lyden over til noe annet. I 2011 fikk jeg være med på et jobbrelatert behandlingstilbud, «Raskere tilbake», ved Betania Malvik. Her gikk vi tur hver fredag. Den første gangen gruet jeg meg veldig. Jeg var jo i så dårlig form.

Skritt for skritt klarte jeg å flytte oppmerksomheten ut mot sanseopplevelsene i naturen

Men Tove ble raskt glad i disse turene. Kognitiv terapi ga henne en aha-opplevelse.

- Hva om jeg på neste tur prøver å flytte fokus over på naturen, i stedet for tinnituslyden?

Det ble starten på en ny reise. Hun hørte ting hun ikke hadde hørt før, for eksempel gjøken.

- Så klarte jeg å skille mellom de ulike fuglene. Duer, ugler. Det var hard jobbing å få det til, men skritt for skritt klarte jeg å flytte oppmerksomheten ut mot sanseopplevelsene i naturen.

Tove setter seg ved vannkanten og studerer endene. De har kommet flyvende i håp om å få litt mat.

- Her finner jeg roen. Noen ganger snakker jeg med meg selv også. Eller med dyrene. ­Ja, det er faktisk nesten som meditasjon, smiler Tove.

Naturen har blitt en kjær følgesvenn hun deler med andre. I 2016 var hun med som gruppeleder for et turfølge til Galdhøpiggen gjennom integreringsprosjektet «Til topps». Samme år var hun deltaker på den populære turen «Norge på tvers» og bestemte seg der og da for å bli turleder.

- Det var jo en tur jeg ikke trodde jeg skulle klare å gå selv, så det er stort å få være turleder for andre. Det gir meg utrolig mye.

For sine handlinger den skjebnesvangre branndagen i 2011 har hun blant annet mottatt bronsemedalje fra Carnegies heltefond. Det var både stort og rørende. Og selv om innsatsen har kostet, angrer hun ikke på det hun gjorde den dagen.

- Jeg vet at jeg ikke hadde trengt å sitte her i dag. Men jeg hadde ikke kunnet leve med meg selv om jeg ikke hadde gjort et forsøk. Jeg har fått nye perspektiver på livet jeg ellers ikke ville hatt.

Tinnituslyden er fortsatt der, men den er svakere, og hun tenker ikke så ofte over den. Dette er motiverende for andre å høre når hun deler egne erfaringer som brukermedvirker ved behandlingstilbudet for tinnituspasienter ved St. Olavs hospital. Siden 2015 har hun holdt foredrag ved Tinnitus infokurs.

- Jeg blir ofte stoppet på gata av folk som forteller at det hjelper, og det setter jeg stor pris på. Det gir meg stor glede å kunne bruke egne erfaringer til å hjelpe andre, sier 61-åringen.