Tunghørt, fryktløs og "hjernedød"

- For folk flest er det helt umulig å tenke på ingen ting. Selv døde mennesker har en viss hjerneaktivitet i inntil 45 minutter etter at hjertet har sluttet å slå. Hos meg derimot ble det målt null aktivitet, og det er jeg stolt av!

Et sjeldent bredt smil brer seg i skjeggstubben til Frank Rossavik. Den mangeårige journalisten og kommentatoren i Aftenposten har altså fått testet hjernen sin. Mer om det senere.

«Et sted med duk og gardiner» er Rossaviks eget ønske for intervjusted. Han er på ingen måte fin på det, bare veldig tunghørt som han selv kaller det. Dermed er god akustikk alfa omega. Jakten på et spisested som både holder åpent og er hørselsvennlig viser seg å være vanskelig, selv i en storby som Oslo.

Bookingen ender i et hjørne på den over fire hundre år gamle restauranten Gamle Raadhus. Her er nystrøken lin, tunge fløyelsgardiner, myke gulvtepper og antikvariske møbler med stoff. Og koronafrykt. Byrådet har påbudt munnbind på alle serveringssteder, og på rekke og rad ankommer spisegjester med blå kirurgmunnbind og svarte, skumle masker. Men ingen Frank Rossavik.

En telefon og 40 minutter senere kommer han svett i panna og full av beklagelser. Han har notert feil fredag. Én ting er å høre feil, men å bomme på avtaler, gjør åpenbart vondt.

Humøret hans stiger fort når første kelner dukker opp. Alle restaurantens ansatte bruker gjennomsiktige visir, ikke munnbind. Slik kan Rossavik bokstavelig talt se hva de sier i stedet for å gjette.

- Jeg er helt avhengig av å lese på munnen. Disse visirene gjør det mulig for meg å høre. Som andre hørselshemmede har jeg en viss motvilje mot munnbind. Jo flere munnbind, desto vanskeligere blir det jo å kommunisere. Men, legger Rossavik til:

- Jeg vet det fins større bekymringer her i verden akkurat nå enn at jeg kan gå glipp av noen ord bak et tett munnbind.

Han synes norske politikere så langt har begrunnet sine koronatiltak ganske godt. Hadde han ment noe annet hadde han garantert sagt det på trykk. I den grad anarkist Rossavik har en religion, så er det troen på ytringsfrihet. Det er ikke uten grunn at han omtaler seg som ytringsfrihetsfundamentalist.

- Ytringsfrihet er fundamentet for alle andre friheter vi nyter godt av, påpeker 54-åringen. Helt fra han som guttunge fikk sine første leserinnlegg på trykk i aviser har han gledet seg over å kunne formidle, mene og ikke minst bli lest av andre. Bortsett fra noen år som pressesekretær i Sosialistisk Venstreparti og informasjonssjef i Europabevegelsen har han vært avismann med stor A. Journalist, kommentator og politisk redaktør i Bergens Tidende, samfunnsredaktør i Morgenbladet og kommentator i Aftenposten siden 2016. Han skriver også bøker og har så langt åtte bøker på forfatter-CV-en. For biografien om Einar Førde «Stikk i strid» ble han i 2007 belønnet med Brageprisen. I seks år var han medlem av Kringkastingsrådet, og siden 2011 har han sittet i styret for stiftelsen Fritt Ord.

Uredd, kunnskapsrik, litt usosial. Liker å provosere. Slik beskrives Rossavik av andre. Som kommentator er han kjent for å slå i alle retninger. Han tar gjerne oppgjør i egne rekker enten det er snakk om hørselshemmede, homofile, mediefolk eller forfattere. Han mener det er for få kjente hørselshemmede i det offentlige rom. Hvem vet om en hørselshemmet politiker på høyt nivå, toppleder i næringslivet, TV-debattant eller annen kjendis? spurte Rossavik i en aviskommentar i fjor. Han skrev også at selv Hørselshemmedes Landsforbund (HLF) har sine svin på skogen, fordi HLFs generalsekretær Henrik Peersen ikke er hørselshemmet.

- Jeg har tidligere sittet fire år i HLFs sentralstyre og er ikke redd for å provosere noen. Jeg sier det jeg mener, og mener det jeg sier. Poenget er at det mangler en bevissthet rundt hørsel som handikap i dagens samfunn. Vi er Norges største minoritet, men samtidig den minst synlige. HLF må gjøre enda mer for å synliggjøre hva dette handler om uten at å fremstille hørselshemmede som ofre. Dyrking av offerrollen skaper verken frigjøring eller utvikling, mener Rossavik.

La folk se og høre hva nedsatt hørsel handler om

De gangene han har blitt intervjuet på TV eller radio har han bedt om å ikke bli redigert, nettopp for å synliggjøre og alminneliggjøre sitt eget problem.

- Hvis det i løpet av opptaket kommer frem at jeg ikke får med meg det som blir sagt, eller misforstår et spørsmål, så send det ut på lufta. La folk se og høre hva nedsatt hørsel handler om, ber Rossavik. Men han blir ikke hørt. Hørselstapet redigeres alltid vekk.

Andre tema han provoseres av er manglende direkteteksting på TV og teknisk utstyr som ikke virker. Tause teleslynger er et gjentagende problem i rekken av det han kaller generell ignoranse mot tilrettelegging for hørselshemmede. Selv om han ringer og sjekker med arrangøren på forhånd, må han ofte snu i døra. «Vi hadde visst ikke teleslynge likevel», eller «Det er ingen her som vet hvordan vi skal slå den på».

Foreldrene mine ble anbefalt å sende meg på en anstalt for døvstumme

- For meg er det viktig å få med meg flest mulig debattmøter, foredrag og arrangementer, fordi jeg skriver om kultur og politikk. Jeg føler meg diskriminert hver gang jeg må gå hjem. Teleslynger som ikke funker, er mitt største problem i hverdagen som hørselshemmet.

Frem til han var fire år hadde han normal hørsel. Moren er tysk og faren norsk, og han tilbragte sine første leveår i Nürnberg i Tyskland. Det var her lille Frank fikk en kraftig infeksjon som gjorde ham døv på venstre øre. På høyre side ble hørselen sterkt redusert.

- Foreldrene mine ble anbefalt å sende meg på en anstalt for døvstumme. Legene mente det var tvilsomt om jeg noen gang kunne utvikle eget språk, og den gangen var det tegnspråk som var riktig medisin. Jeg vet de snakket med flere leger, men heldigvis trosset de legenes råd.  Foreldrene mine ønsket at jeg skulle gå på vanlig skole for hørende, og det valget har jeg takket dem for mange ganger. Livet mitt ville ha blitt veldig annerledes hvis de hadde hørt på legene den gangen. Men, når det er sagt.

Rossavik avbryter seg selv og fortsetter:

- Dette er jo ikke svart-hvitt. Etter hvert som hørselen min begynner å bli stadig dårligere, så hender det jeg tenker det kunne vært visse fordeler med å beherske tegnspråk også. Det krever enormt mye konsentrasjon og krefter å høre alt jeg skal i løpet av en dag. Jeg brenner av mye energi på jobb.

Han ser så absolutt galskapen i det hele - at akkurat han skulle velge et yrke der man er så avhengig av god hørsel og ofte er prisgitt dårlige lydforhold ute i felt. Men paradoksalt nok er det den dårlige hørselen som brakte han inn i journalistikken.

 - Da jeg mistet hørselen, kjøpte foreldrene mine bokstaver som jeg fikk leke med. Jeg fikk et naturlig forhold til bokstaver, lærte tidlig å sette sammen ord og ønsket fra ung alder å bli journalist.

Det fins ikke noe verre handikap her i verden enn mangelen på humor

Det har vært noen misforståelser og morsomheter underveis på grunn av hørselen. Han forteller gjerne historien om da han som politisk reporter for Bergens Tidende skulle dekke et årsmøte i Bergen Arbeiderparti på tampen av 90-tallet. Tidligere forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen var den gang ordfører i Bergen, og da hun så Rossavik sitte i et hjørne med journalistblokka si, sa hun følgende fra talerstolen:

«Der borte sitter Frank. Hver gang jeg har snakket med ham, åpner jeg alltid avisen i spenning neste morgen for å lese det Frank tror jeg har sagt!».

- Hele salen lo godt, også jeg. Noen ville sikkert følt dette som mobbing, men jeg syntes dette var kjempevittig. Det fins ikke noe verre handikap her i verden enn mangel på humor.

Han vet hva ekte mobbing er og har både skrevet og fortalt om mobbingen i oppveksten.

- Jeg gikk de tre første skoleårene i Norge, og de seks neste i Danmark. Jeg ble mobbet for veldig mange ting. At jeg var overvektig, at jeg hadde tykke briller, at jeg snakket norsk i Danmark og dansk i Norge, og jeg ble mobbet da jeg etter hvert sto frem som homofil. Jeg ble sikkert mobbet på grunn av høreapparatet også, selv om jeg ikke kan huske akkurat det. Heldigvis gikk jeg glipp av mye som ble sagt på grunn av hørselen. Det var gjerne hensynsfulle jenter i klassen som etterpå kunne fortelle at jeg hadde blitt mobbet, sier Rossavik med rester av Stavangerdialekten han har pådratt seg.

- Du ble ikke en sint, ung mann av denne mobbingen?

- Jo, det ble jeg etter hvert, men ikke på grunn av dette. Jeg var en robust unge.

I starten av sin kommentatorkarriere var det viktig for ham å provosere mest mulig, vedgår han.

- Jeg forsøkte å innta standpunkt som ingen andre inntok for å få oppmerksomhet. Derfor har jeg sagt mange provoserende ting offentlig, også om meg selv. Men de ti siste årene har jeg ikke skrevet for å provosere. Jeg lever av å mene ting, men målet med det jeg skriver er å belyse saker og hjelpe folk å forstå, slik at de kan resonnere på egen hånd.

Den lange, gode samtalen på restaurant er umulig 

På hjemmebane er det et par ting han absolutt ikke gjør. Han ser lite på lineær TV, og velger heller utenlandske filmer som alltid er tekstet. Dessuten lager han aldri mat. Han og samboer Per spiser ute nesten hver dag.

- Men den lange, gode samtalen på restaurant er umulig for meg på grunn av vanskelig bakgrunnsstøy. Vi går ut for å spise, og så går vi hjem. Pubturer med mer enn et par venner er også vanskelig på grunn av støy og akustikk, selv om jeg har denne.  Jo mer lyd, jo mindre funker den, sier Frank og tar frem halsslyngen som kan kobles til høreapparatet. Han har det sterkeste som fins av høreapparat fra sin leverandør og vet at det ikke fins mer å gå på, hvis hørselen forverres.

Operasjon og cochleaimplantat (CI) kan derfor være neste steg, slik at han slipper å bli døv. Dette har han vært til utredning for på Rikshospitalet for et par år siden, og det var i den forbindelse at hjerneaktiviteten ble sjekket. Han ble da plassert i en stol med massevis av elektroder festet til hodet og fikk følgende beskjed: Ikke tenk på noen ting i 45 sekunder!

Etter en kort stund kommer to leger tilbake med et forskrekket ansiktsuttrykk.

- Rossavik, kan du klappe med tennene, slik at vi får sjekket at måleutstyret vårt faktisk er i orden? Dette er første gang i Rikshospitalets historie at vi har kunnet måle null hjerneaktivitet under denne undersøkelsen!

- Det var ikke noe galt med utstyret, nei. Jeg var bare flink til å være hjernedød og har evnen til å tenke på ingen ting, ler Rossavik, som avslår Din Hørsels tilbud om å lese dette intervjuet før publisering.

- Jeg trenger ikke sitatsjekk. Bare skriv det du vil, og fortell gjerne denne historien. Skriv at jeg er tunghørt og hjernedød i tittelen. La det for en gangs skyld stå noe på kanten i Din Hørsel. Da blir jeg fornøyd.