Fem dager har gått siden Pernille ga alt hun hadde av fysiske og mentale krefter under maraton i Boston i over 30 varmegrader. Nå kommer hun gående på stiletthæler - uten snev av gangbesvær - for å fortelle om sitt tredje maratonløp.  

Smerte og lykke

- Jeg hadde så vondt i lårene at jeg tenkte at nå løper jeg bare, så får disse beina bare falle av. De siste kilometerne var det likevel brølene fra publikum jeg merket mest, ikke smertene. Jeg ble nærmest løftet frem av heiarop. Snakk om lykkeøyeblikk!

Det er viktig å få sin daglige dose

For Pernille Dørstad er ekstremsport og lange, tøffe løp i inn- og utland en forelskelse som ikke går over. I over ti år har den fått henne til å stå opp klokka halv fem for å sykle, løpe eller svømme før hun reiser på jobb i Nydalen i Oslo. Alltid har hun en ny konkurranse i sikte.

- Jeg er ikke så opptatt av rekorder og tider. Jeg konkurrer med meg selv. Målet er å mestre mer. Og så er jeg jo avhengig av å trene, da. Trening kan gjøre meg høy, så det er viktig å få sin daglige dose, ler hun.  

Smilende dame løper konkurranse
BLID OG TØFF. Pernille Dørstad føler seg heldig hver gang hun konkurrerer. Her under fjorårets Norseman Xtreme Triathlon, der hun kom i mål etter 16 timer, åtte minutter og 41 sekunder. Foto: Privat

Svømmer med apparater

Åtte ganger har Pernille deltatt i ekstremtriatlon, og tre av dem har vært The Norseman Xtreme Triathlon i Eidsfjord. Deltakerne starter med å hoppe fra ei ferje ned i Hardangerfjorden, der de svømmer 3,8 kilometer med våtdrakt og hodelykt. Deretter må de sykle 18 mil før de tar fatt på maratonetappen på 42 km til fots over to fjelloverganger på Hardangervidda før "galskapen" ender oppe på Gaustadtoppen.

Det som skiller Pernille fra de aller fleste utøvere er at hun bruker høreapparater under hele konkurransen.

- De tåler vann og er med på alle treninger og løp. Jeg har dem alltid på, bortsett fra når jeg sover.

Pernille drar håret vekk og viser frem de små, sølvgrå apparatene.

Redd for å bli døv

Hørselstapet er trolig medfødt, men ble først avdekket i ungdomsårene. 25 år gammel fikk hun høreapparater, men hun ble aldri venn med dem, og oppfølging fra audiograf var et ikke-tema. Hun strevde seg gjennom studietiden og manøvrerte så godt hun kunne i slitsomme lydmiljøer på jobb og fritid. For fem år siden var hørselen blitt så problematisk at hun måtte til ny utredning.

I starten var jeg lei meg og redd

- Hørselstesten viste at jeg har et stort hørselstap i talefrekvensområdet. Det var tøft å innse at jeg har mistet en stor del av så viktig sans som hørsel. I starten var jeg lei meg og redd. Ville jeg bli døv? Kunne jeg jobbe til pensjonsalder, og hvordan kombinere trening og høreapparater? Heldigvis fikk jeg god hjelp av audiograf, og ikke minst audiopedagog.

Dame i lyseblå overdeler står ved fargerik vegg
MÅLBEVISST. Å takle hørselstap og høreapparater har vært et eget treningsprosjekt for Pernille. Det hjelper å være sta.

Lang tilvenning

De forberedte henne på at tilvenningen er en jobb som bare hun kunne gjøre. Det rådet lyttet hun til.

Målet er å leve et mest mulig aktivt liv med best mulig hørsel

- Jeg har brukt år på å finne ut hva slags høreapparater som funker. Som ingeniør er jeg naturlig nok teknisk interessert. I tillegg er jeg sta. Jeg bestemte meg tidlig for at jeg skulle bli skikkelig god på å bruke hjelpemidler. Målet er å leve et mest mulig aktivt liv med best mulig hørsel. Hvis jeg sliter med lyd, tilkobling eller innstillinger, så gir jeg meg ikke før jeg finner utav det eller får hjelp.

Pernille er også «streng» med meg selv i situasjoner der hun ikke får med seg lyder eller ord.

- Jeg forteller så ofte jeg kan til de jeg er sammen med at jeg har hørselstap og bruker høreapparater. Dette for at de ikke skal oppfatte meg som uhøflig hvis jeg må be dem gjenta det de har sagt. Det er bedre at jeg ber dem gjenta enn at jeg svarer feil eller blir misforstått.

Smilende dame i lys blå overdel
LYKKEPILLE. Smilet kommer frem bare Pernille snakker om trening. For henne er ekstremsporten som en eviglang forelskelse.

Mestringsinstinkt

Her tar hun i bruk samme tankegang som når hun trener og konkurrerer: Er saken viktig nok, så gir hun seg ikke.

- Det høres ut som du har et sterkt vinner- eller konkurranseinstinkt?

- Nja, jeg vet ikke om jeg har det. Jeg vil heller si at jeg har et sterkt mestringsinstinkt. Det er mestringsfølelsen som er drivkraften min, sier Pernille.

Ivrig forteller hun om lykkefølelsen når hun jager i løypene, våt til skinnet med skrikende muskulatur. Å kjenne at hun har gitt alt når hun endelig er i mål, er verd slitet. Størst er det å ha lagkamerater og følgere med seg, som hun kan dele gleden med.

Jeg er bestandig svett bak ørene og dusjer to-tre ganger per dag

Bruker mikrofoner

For halvannet år siden fikk Pernille vanntette høreapparater. Siden har hun hatt et samarbeid med apparatprodusenten, som blant annet innebærer testing. For både hun selv og apparatene må tåle ekstreme forhold.  

- Jeg er bestandig svett bak ørene og dusjer to-tre ganger per dag. Men det er ikke nok at apparatene tåler vann. Lyden må funke i alle situasjoner, også i hverdagen, understreker Pernille.

Når hun trener med lagvenninner, får de hver sin Roger-mikrofon rundt halsen. Slik kan de prate med hverandre utendørs i vind, noe som ellers er vanskelig med bare høreapparater.

Dame med hjelm på racersykkel
ALLTID MED. Høreapparatene er alltid på, også under den 18 mil lange sykkeletappen. Foto: Privat.

Ny triatlon

De siste ukene har 45-åringen ligget i hardtrening til nok en triatlon: 15. juni står Pernille Dørstads navn på startlisten til Celtman! Extreme Scottish Triathlon. Her skal hun for tredje gang konkurrere med tøffe kvinner og menn fra hele verden. Moroa starter med nattsvømming i en stor innsjø.

- Hva gjør du når alt er vondt og tungt og du bare har lyst til å gi opp?

- Da prøver jeg å gi meg selv korte, motiverende beskjeder. Jeg klarer dette! Dette har jeg klart før. Det hjelper ikke å stoppe nå. Jeg skal i mål!